Bygdeskomaker Olaf og bror hans Helmer
En novemberdag i 1960 besøkte jeg og fotografen Siljans eneste skomaker Olaf Lund og bror hans Helmer.
Brødrene bodde i ei knøttlite rødmalt hytte , bare et likte steinkast fra veien som bukter seg forbi. Kvernhushaugen heter det her. Her levde brødrene et stille og rolig liv. – Nå har vi bodd her i godt og vel 15 år. Som du ser, er her ikke rare plassen å svinge seg på, men vi klager ikke. Vi har det greit. Her blir vi sikkert boende inntil vi en dag setter kroken på døra og rusler over til Bygdeheimen, sier Olaf. Og koster på seg et aldri så lite smil. De to brødrene hører til de stille i samfunnet. De tar ting som det kommer, og er fornøyd med tilvaerelsen. Artig å snakke med slike karer.. Den dagen vi troppet opp, var skomakeren alene hjemme. Helmer er på skauen og hogger ved. Han kommer nok snart, sier Olaf, som nok er sjefen med sin myndige røst. –Etterat huset mitt brant, fikk jeg tak i den vesle hytta, eller brakka om du vil. Den sto på nedsiden av veien. Ubebodd. Olaf peker. – For å si som det var, fikk jeg snusen i den, og Treschow solgte meg den for 400 kroner. Latterlig billig, synes du, kanskje, men så var det ikke rare greiene heller. Siden den tid har jeg kostet på den naermere ett tusen kroner. Malt den og gjort en del ting som var nødvendig. – Og brødrene går godt i spann, skjønner jeg? – Ikke noe problem, kommer det kjapt. Vi steller med hvert vårt. Nei, det går så fint. Da fotografen og undertegnede kom på besøk, kom vi rett inn i stua. Stua som er på fire ganger tre meter tjener både som stue og kjøkken på en gang. Her sover de, her spiser de og her oppholder de seg så sant de ikke er på farten. Vegg i vegg med stua, er et knøttlite arbeidsrom hvor Olaf i skimmer fra parafinlampa flekker og såler sko. Her er så trangt at skomakeren knapt kan bevege seg, men arbeidet blir alltid ferdig. Og ventetida er aldri lang. Folk jeg snakket med i bygda sa at han Olaf gjør godt arbeid… Olaf forteller at han vokste opp i en søskenflokk på 13, ni jenter og fire gutter. –Detvar små kår, men jeg kan aldri huske at vi led vondt. Nei, det var helt andre tiden den gang. Ungdommen i dag kan ikke sette seg inn i forholdene. Da vi besøkte brødrene var Olaf «rundt 65», som han sa. Helmer fylte nylig 60, men ville ikke ha navnet i avisa. – Hadde
SÅ LENGE SOM MULIG:
jeg bare visst om fødselsdagen, skulle jeg nok tatt innersvingen på’n jeg! Han knegger og fryder seg over tanken. –Forå prate om noe helt annet, synes du ikke vi har det bra her, fortsetter skomakeren. Jeg nikker, og jeg tror han var fornøyd med svaret. – Riktignok må vi over bekken etter vann, elektrisk lys er vi foruten – og radioen står der borte, så det er synd og skam å klage. Ikke hjelper det å klage heller. Nei, det viktigste er at en har helsa og et godt humør. Olaf fortsetter: – Her er lunt og godt. Men når sant skal sies, så er vi nok de eneste i bygda som ikke har elektrisk lys. Det koster penger, mange penger, så det setter vi en tykk strek over. Ganske forsiktig glapp det ut av meg: – Det hadde vaert kjekt med elektrisk lys, Olaf. Han ser lenge på meg. – Det vet du, men når en blir gammel bryr en seg ikke om det. En blir vant til alt her i verden. Snart må en vel vandre over til Bygdeheimen, men jammen vil jeg vaere her så lenge det går. Livet har ikke fart verre med meg enn at skomakeren fremdeles kan bli ved sin lest. Mesteparten av livet har Olaf slitt skomakerkrakken, og det er blitt noen sko å reparere i årenes løp. –Nåer det dårlige tider for en skomaker. Ikke lett å få endene til å møtes. Nitten kroner får jeg for såling og flekking. 23 for et par beksøm. Henger jeg i, rekker jeg to par sko på dagen. Halvparten av pengene går med til materiale, så det er ikke mye å bli feit av. Jeg leste i bladet nylig at det bare er én skomakerlaerling i hele landet. Når Olaf ikke har mer arbeid, slenger han seg på mopeden og kjører rundt i bygda. Han henter og bringer for samme pris, snakker med folk om vaer og vind – og alltid vender han tilbake med sko i sykkeltaska! Og dermed arbeid for en ny dag… Vegg i vegg med stua, er et knøttlite arbeidsrom hvor Olaf i skimmer fra parafinlampa flekker og såler sko. – Det hadde vaert bra å ha ei kjerring i matveien, sier skomakeren og smiler bredt. – Det vi steller i stand blir ofte så som så. Og med et lurt glimt i øyekroken kommer det: – Det er kanskje ikke for sent? – Mandag er fast vaskedag? – Det er alt etter som det råker det. Her er ikke som i byen. Vi vasker gjerne den dagen det regner av hensyn til vannbaeringen. Mens vi sitter og prater knakker det på døra og Helmer er tilbake fra skauen. – Nå skal det smake godt med en rykende varm kopp kaffe, Olaf. Han er ikke så pratsom Helmer. Liker best at Olaf fører ordet, og spesielt når det er fremmedfolk på besøk. Olaf og Helmer hører til de stille og rolige i bygda. Måteholdne i alt, og med små krav til tilvaerelsen. Eller som skomaker Olaf sa da vi takket for oss: – Vi tar’e blank ei en sjelden gang, men farer aldri omkring med brennevinsflaska på lomma og skryter av det!