Robusthet over landet

I fjerde verset av «Ja vi elsker» heter det: «Visstnok var vi ikke mange, men vi strakk dog til, da vi prøvdes noen gange, og det sto på spill.»

Jeg synes disse linjene godt beskriver den kamp mange lokalsamfunn kjemper hver dag i dagens norske samfunn. Små lokalsamfunn ute i distriktene kjemper mot storsamfunnets iver etter å sentralisere nærsagt alle samfunnsoppgaver. Politiet skal organiseres i færre og større enheter. Brannberedskapen skal organiseres i færre og større enheter. Lokalsykehus med akuttberedskap og døgnbemanning skal fjernes og organiseres i såkalte distriktsmedisinske sentre eller sjukestuer hvor du kan få et plaster, med disney-motiv, ved behov. Alle disse endringene fører til mindre trygghet og et gryende, nødvendig, folkeopprør ute i Distrikts-Norge. Lokal beredskap, kunnskap og nærhet har de siste ukene vist seg gull verdt i de hendelser noen av disse lokalsamfunn har opplevd. Sniksentralisering: Redaktøren i Telemarksavisa, Ove Mellingen skrev en knakende god leder 22. januar med overskriften: Sniksentralisering. Innledningsvis skriver han: «Det er ikke snikislamisering som er den største trusselen mot landet vårt. Det er sniksentraliseringen. Denne kraften som alltid, nesten uansett om spørsmålet er kvalitet, økonomi, struktur, eller effektivitet har svaret klart: Sentralisering». Her er Mellingen ved sakens kjerne. Alt skal sentraliseres. Denne sentraliseringsiveren skal liksom løse alle problemer og utfordringer. Den skal gir økt trygghet, bedre beredskap og økonomisk gevinst. Redaktøren bruker nåsituasjonen i Telemark fylke som et utgangspunkt for sine tanker. Nå er ikke denne situasjonen unik og noe som bare gjelder Telemark, men er direkte overførbar til andre fylker i Norge. I Telemark skal politiet sentraliseres og politidistrikt slås sammen. Konsekvensen er blant annet enda færre politibetjenter ute i distriktene og enda lengre responstid (som om den ikke er lang nok) Brannberedskapen skal sentraliseres. To lokalsykehus med akuttfunksjoner skal omgjøres til såkalte «dagsykehus» og akuttfunksjonen skal sentraliseres. Konsekvens er blant annet mindre trygghet, lengre reisevei og den «gylne timen» blir/er glemt. I tillegg til dette så er det et ønske (frivillig tvang) om at kommunestrukturen må endres. Staten og beredskap: Staten og helseforetakene bruker milliarder av kroner på ulike planer og utredninger knyttet til sentraliseringspørsmålene og organiseringsmodeller. Norge kikker ofte utover vår egen landegrense for å se hvordan beredskapen organiseres i andre land. Våre byråkrater ønsker mer en gjerne å kopiere det de finner, selv om man i blant annet våre naboland har innsett at det de gjorde var uheldig, og er i ferd med å reversere organiseringsmodellene. Norge er på full fart inn i de samme uheldige modellene selv om blålysene blinker! Helseforetakene er et godt eksempel på en organiseringsmodell som ikke har vist seg fullgod. Stadig flere tar til ordet for at denne modellen bør reverseres. Den har i hvert fall et stort forbedringspotensial. Helseforetakene er blitt altfor store og uoversiktlige. Jeg mener at våre store nasjonale sykehus bør organiseres i et eget foretak uavhengig av de regionale og lokale sykehusene. Hva og hvilke funksjoner skal et sykehus inneholde? Et minimum bør være at du får hjelp når akutte situasjoner oppstår. Livreddende og stabiliserende hjelp før transport til høyere enhet i helsekjeden. Det er mange spørsmål som bør stilles til de utredninger og planer som peker på sentralisering som løsningen på alt: Hvem lager disse planene og utredningene? Hvem setter premissene? Gis konklusjonene på forhånd? Hvor er den politiske styringen? Hvorfor finner vi ofte en eller flere sammenhenger/koblinger mellom personer og de styrer hvor beslutninger fattes? Hvor er åpenheten? Hvor er de demokratiske prosessene? Hva og hvilke konsekvenser medfører den sentraliseringen som er ønsket? Hvorfor er det slik at mange frivillige lokale brannmannskaper som gjennomfører «mens vi venter på ...»? For vente må de enten på ambulanse, brannvesen eller politi. Ja, ofte må de utfører alle disse enhetenes oppgaver. Godt at vi har denne fantastiske frivillige robustheten blant snekkere, lærere, bønder m.m. som sikrer beredskapen ute i distriktene! Robust ... Hvor mange ganger har vi ikke hørt ordene robust eller stordriftsfordeler knyttet til alle sentraliserings og/ eller utviklingsplanene? Det fins mange slike ord som brukes bevist i slik planer. Jeg har lyst til å snu bruken av disse ordene til noe positivt. Komme med noen andre ord å bruke de mot de planlagte sentraliseringsplanene innen for alle våre beredskapsenheter.

Vi bør snakke om robuste (livreddende) lokalsykehus hvor pasientene kan føle en ekte trygghet og nærhet og ikke en følt utrygghet på store regionsykehus.

Vi bør snakke om distriktsfiendtlig robusthet når planer vil fjerner viktige funksjoner i lokalsamfunn og små distriktskommuner.

Vi bør snakke om robuste pasienter som må tåle transport over lengre distanser som igjen medfører redusert følt trygghet både for pasient og pårørende.

Vi bør snakke om nærhetspolitiet med rask responstid og lokalkunnskap.

Vi bør snakke om fjernpoliti når politidistrikt og lensmannskontor forsvinner.

Vi bør snakke om en desentraliserende robusthet hvor nærhet er viktig og avgjørende.

Vi bør snakke om at større enheter vil gir stordriftsulemper.

Vi bør snakke om monstersykehus hvor pasienten trekker en kølapp ved inngangen og plasseres i en seng ut i korridorene fordi sengepostene allerede er fulle.

Vi bør snakke om at små enheter med lokal kunnskap gir smådriftsfordeler.

Vi bør snakke om sniksentralisering da planer og prosesser ikke følger demokratiske spilleregler.

Vi bør snakke om avviklingsplaner når det er det som er realiteten av de såkalte utviklings- planene.

Vi bør snakke om tvangsflytting av familier som berøres av at statlige arbeidsplasser forsvinner og sentraliseres. Våre folkevalgte på Stortinget må engasjere seg i større grad over hva som er i ferd med å skje ute i distriktene. Sykehus fredes mens TV-kameraene er retter mot statsminister eller helseminister, men styrene i det enkelte helseforetak og eller andre statlige beredskapsdirektorater for fortsetter sentraliseringsplanleggingen. Sentralisering løser i kke alle utfordringer. Sentralisering gir ingen økonomiske gevinster på lang sikt. Vi vil ha en trygg og robust beredskap hvor nærhet må være retningsgivende.