Den norske katastrofen som endra krigshistoria
BOK: Churchill skulle ha vore ferdig etter fiaskoen i Norge i 1940. I staden vart han Storbritannias redningsmann. Ein ny Shakespeare har skildra dramaet. som Churchill som marineminister hadde ein stor del av ansvaret for. Wehrmacht og Luftwaffe valsa brutalt over dei utrente og dårleg utstyrte britiske soldatane som vart sende til Norge. Naer 1900 av dei kom aldri tilbake.
Britane mangla tunge våpen og kvite kamuflasjedrakter, troppane i Trøndelag hadde fått utdelt 50 år gamle kart av Bergen, og dei ansvarlege for planlegginga hadde ikkje tenkt på at aprilnettene i det nordafjelske Norge er korte og gjer det vanskeleg å forflytta seg i ly av mørkret. Leiinga av felttoget var kaotisk, Churchill sjølv skal ha skifta meining 14 gonger i løpet av den tre veker lange operasjonen.
Likevel enda Churchill opp som mannen britane sette sin lit til som krigsleiar. «Få mennesker har som han klart å skape et så sterkt folkelig krav om hans forfremmelse som følge av en fiasko,» kommenterte ein samtidig observatør. Og få vil i ettertid seia at det var eit ulykkeleg utfall.
Norge som kulisse
Den britiske romanforfattaren Nicholas Shakespeare (fjern slektning av den store William) har forsøkt å forstå kva som skjedde i dei dramatiske maidagane. Som ikkje-historikar har han naermast overkompensert med eit enormt kjeldetilfang. Det kan knapt vera den britiske aktør eller observatør som ikkje er referert til i løpet av boka, pluss mange utanlandske. Dette er ein styrke, men også ein veikskap. Materialet blir overveldande, og framstillinga tidvis rotete. For norske lesarar som ikkje er så fortrulege med britisk politisk historie, kan det til tider bli krevjande å henga med.
Samstundes viser Shakespeare at han er ein glitrande forteljar. Det avgjerande dramaet om kvelden 8. mai, då Chamberlain vart svikta av mange av sine konservative partifellar, ikkje minst frå dei militaere rekkene, er skildra med intens spenning. Sterke kjensler var i sving. Ein Chamberlain-lojalist kalla overløparane «tyske fallskjermsoldater i Stavanger sluppet ned bak linjene i konservative uniformer».
Privat og avslørande
Norge var altså absolutt til stades både i tanke og tale hos dei britiske parlamentarikarane – Churchill laga sjølv ordet «namsosed» etter det pinlege nederlaget i trønderbyen. Men i boka er Norge først og fremst ein kulisse. Rett nok har forfattaren ein grundig gjennomgang av felttoget, delvis basert på norske historikarar.
Vår lokale Geirr H. Haarr får saerleg ros som kjelde.
Det store dramaet skjer likevel i Westminster, mellom menneska i den britiske politiske eliten. Og Shakespeare legg nok meir vekt på det private enn historikarar flest ville ha gjort. Churchills sterke interesse for Narvik blir delvis forklart med at nevøen, krigskorrespondenten Giles Romilly, vart teken til fange av tyskarane der. Og då favoritten lord Halifax vegra seg for å ta over etter Chamberlain, skal ein viktig grunn ha vore forholdet til elskarinna Baba Metcalfe – pluss at han var plaga av mageknip under stress.
Shakespeare prøver å nyansera det negative ettermaelet til Neville Chamberlain. Men han teiknar samstundes eit avslørande bilde av det konservative politiske miljøet i eit imperium på hell - sløvt, sjølvsentrert og sjølvtilfreds, der intrigar og giftige personkonfliktar fylte tida mellom fluefiske og revejakt. Winston Churchill var i høgste grad ein del av dette miljøet, men skilde seg ut med uvanleg sterk vilje og handlekraft. Trass i dei svake sidene hans, som Shakespeare på ingen måte skjuler, er det vanskeleg å sjå at andre hadde format for jobben.
Beundrarar av engelsk vidd og elegant-infame karakteristikkar vil finna mykje å gleda seg over i denne boka. Men det kan også bli for mykje av det gode. Anekdotar, kuriosa, gode replikkar og litt sladder er nødvendig krydder for den som vil skriva lesverdig historie. Shakespeare krydrar likevel så sterkt at det til tider blir vanskeleg å kjenna smaken av hovudingrediensane.
Christian Rugstad har gjort ein imponerande jobb med å gi boka ei norsk språkdrakt som resonnerer mot den engelske grunntonen. Britiske omgrep er som oftast forklarte. Likevel, på eitt punkt pirkar eg: «Lord Chancellor» blir omsett med «rikskansler», og det er uheldig når ein viss tyskar med same tittel har ei sentral rolle i historia. «Lordkansler», som også er brukt i Store Norske Leksikon, ville ha vore eit betre val.
Lone Frank:
Mine vakre gener. Historier fra innsiden av DNAindustrien. Oversatt av Eva Ulven. Spartacus.
Et stykke ut i Lone Franks bok om hvordan genene former og styrer våre liv, sitter hun på en konferanse i Boston, den første internasjonale konferansen for consumer genetics. Hun hører islendingen Kári Stefánsson holde foredrag. Han er mannen bak firmaet deCODEgenetics, som i disse dager er i hele verdens søkelys på grunn av Islands og firmaets omfattende koronatesting. Lone Frank er overrasket over det Stefansson sier, fordi hun bare et par måneder tidligere hadde vaert i Reykjavik og snakket med ham. Hun noterer at de nye funnene han legger fram «illustrerer akkurat her og nå hvor raskt hele feltet utvikler seg.»
Det er korrekt. Problemet er at konferansen fant sted for over 10 år siden, og at hele feltet har utviklet seg enda raskere siden den gang. Som hun skriver et annet sted i boken, har DNA-teknologien en utviklingsfart som slår selv datateknologien. Så da kan vi jo forestille oss hvor nyttig en bok fra 2010 om automatisering, algoritmer eller sosiale medier hadde vaert.
Lenge lurte jeg på når Frank skulle komme til det punkt hvor hun viser at den norske utgaven er en oppdatert og ajourført utgave av den danske. Det kom aldri. I stedet kom det prognoser om hvordan verden vil se ut i 2019 («nyfødte i den industrialiserte verden (vil) få sitt samlede genmateriale kartlagt og avkodet som ren rutine») og en lang serie funn og studier fra 2008 og 2009. Det er som å komme inn på en hyttedo og finne en avis som spekulerer på hvordan senator Obama vil gjøre det i det forestående presidentvalget.
Boken har fått mye ros, og den var kanskje velfortjent den gang. Frank bruker sitt eget liv og sin families historie for å finne ut hva genteknologien kan si om faren for at hun får kreft eller andre sykdommer, hun skriver om den gryende DNAindustrien, som i dag er mange, mange ganger så stor, og hun forklarer – nokså teknisk – hva vi vet (eller snarere visste) om menneskets samlete genmateriale. Boken er en populaervitenskapelig framstilling av et komplisert emne, men teksten er likevel så krevende at alle som vil ha noenlunde utbytte av den, vil bli holdt for narr om de ikke få med seg at alle opplysningene er minst 10 år gamle.
Jakten på forfedre gjennom DNA-analyse er senere langt bedre beskrevet av Karin Bojs i «Min europeiske familie de siste 54.000 årene», som Spartacus selv ga ut i 2017. De problematiske sidene ved den stadig mer avanserte genteknologien er bedre presentert i Yuval Hararis «Homo Deus», som også kom på norsk i 2017. Men selv disse to bøkene trenger allerede grundig oppdatering. Å utgi en ti år gammel bok om temaet er sant å si et forsøk på å holde
leserne for narr. Derav den lave karakteren.