Fransk favoritt skuffar stort
BOK: Debuten til «Vuggesang»-forfattaren er til tider forbløffande svak.
Leif Tore Saedberg
Er det verkeleg same person som har skrive desse to bøkene?
For der «Vuggesang» var intelligent, nyskapande og beint fram uhyggeleg, er «I udyrets hage» til samanlikning så påfallande klisjéaktig, uoriginal og overtydeleg at ein leitar etter dei mest usannsynlege forklaringane. Medan sanninga er at Slimani må ha gått gjennom ei kunstnarisk utvikling utan like mellom 2014 og 2016, tidspunkta for dei to utgjevingane i Frankrike.
Ein anar tidleg uråd om kva som kjem i «I udyrets hage», både i form av den lett melodramatiske tittelen og utdraget frå Kunderas «Tilvaerelsens uutholdelige letthet» i starten, sistnemnde eit lite subtilt, tematisk frampeik. Så til handlinga: Hovudpersonen Adéle har ein prestisjetung jobb som journalist i ein velrenommert publikasjon i Paris. Ho er misnøgd med jobben, og diktar i ny og ne opp saker for å sleppa å snakka med kjelder, drikk litt for mykje og har tilfeldig sex med ei endelaus rekke av både kollegaer, vener av ektemannen og ikkje minst heilt framande menn. Utan at det gir tilvaeret meir meining. Det siste ikkje heilt ulikt Joe i Lars von Triers «Nymphomaniac», sjølv om Adèle er ei meir privilegert frue.
Gift som ho er med kirurgen Richard og med ei morsrolle som blir opplevd som ei byrde, gir kombinasjonen med utruskapen assosiasjonar til klassikaren «Madame Bovary» (1857). Om denne likskapen er tilsikta er ikkje godt å seia, men i tilfelle hadde det kanskje vore like greitt å droppa han, for «I udyrets hage» kjem ikkje godt ut av ei slik samanlikning. Der Flaubert med si «historie om ingenting» – altså ei i utgangspunktet klisjéfylt forteljing om ei utru legefrue – med medviten konsentrasjon på det litteraert formmessige klarte å vera nyskapande, sviktar nettopp forma hjå Slimani i denne romanen.
For det ein må tru er ein ambisjon om å skildra moderne middelklasse (sam) liv som ein tom, kjaerleikslaus og utilfredsstillande stad å vera, blir ikkje gjennomført presist nok språkleg. Ein kan ana at forfattaren prøver å få fram ei slik stemning med korte, utvitydige setningar. Dessverre er denne stilen lite vellykka; stadige formuleringar som «Adèle liker ikke jobben sin», «Adèle liker det ikke», «Hun er rasende» gir teksten snarare eit repetetivt og uferdig preg. I den grad personane blir skildra indirekte, er det gjerne ved at dei litt for ofte «trekker på skuldrene.»
Motivasjonen til hovudpersonen er i tillegg formidla påfallande utanpåklistra og openberr, som at «Hun har aldri hatt noen annen ambisjon enn å bli sett» eller at «Hun higer ikke etter annet enn å bli begjaert». Desse og andre bastante vendingar skal kanskje fungera satirisk, men innhaldet er såpass floskel-aktig at personane og handlingane deira mistar mykje av truverdet.
I Michel Houellebecqs «Utvidelse av kampsonen» (1994) seier forteljaren på eit tidspunkt: «Romanformen er ikke skapt for å beskrive likegyldigheten, ikke tomheten heller. Vi må i stedet finne opp en uttrykksform som er mer flat, mer kortfattet, mer tonløs.» Denne uttrykksforma, eller dette språket, finn Houellebecq
i nemnde roman. Slimani finn eit tilsvarande språk i «Vuggesang», og «I udyrets hage» kan sjåast på som ei famling på vegen eller ein dårleg generalprøve. Når dette ikkje endar med slakt, skuldast det at ein kan merka tendensar til betring heilt mot slutten, i ein sjanger som ikkje er heilt enkel. Forfattaren skal dessutan ha kred for å våga å vera negativ; for å føra vidare ei form for litteraer misantropi og kulturpessimisme som har lange og stolte tradisjonar i Frankrike, men som er bortimot ikkje-eksisterande i til dømes Noreg.
Malin C.M. Rønning:
Skabelon. 206 sider. Forlaget Oktober
Malin Rønnings debutroman verkar perfekt tima. Det kan vera verd å minnast at før vi berre snakka om Korona, snakka vi ganske mykje om klima. Ikkje misforstå, «Skabelon» er ingen klimaaktivistroman. Likevel gir den rugande og trugande stemninga som gjennomsyrer romanen frå kadaveret på første side til flaggermusene på siste, ei kjensle av naturen kjem attende på dramatisk vis, som ein hemnar. Som ei påminning om noko vi er i ferd med å gløyma?
Handlinga i romanen er knytt til hovudpersonen Urd, ei jente midt i ein stor barneflokk som er stua saman i ein skrøpeleg heim djupt i skogen og langt frå folk. Urd er annleis, og utanforskapen hennar er både overveldande og gåtefull. Er ho eit dyr eller eit menneske? Romantittelen hintar om eit limbo, og måten skogen liksom veks inn i Urd sitt liv utfordrar skiljet mellom natur og kultur. Ho går på skule, men meistrar ikkje klasseromskodane; ho lever i ein familie som kunne ha gitt henne ly, men alt knakar i samanføyingane. Far er ein fråverande skogsarbeidar. Mora går i oppløysing i badekaret. Storebror Ask er eit haldepunkt, men også har glir unna.
Noko er altså fundamentalt i ulage i Rønnings djupe og dystre skogsunivers. Her er mange skakande skildringar av og hint om brutalitet og overgrep i ein gjerne kallar ein dysfunksjonell familie, der alle åtte barna berre gjer sitt beste for å finna ein utveg. Storebror Ask konkluderer barskt: «Det er ingen som kommer til å passe på deg. Du må finne måter å fikse det på sjøl».
Det er ingen tvil om at boka har sterke sider. Det genuint saerprega uttrykket vert underbygd av eit gjennomført, til dels fascinerande flatt språk, til dømes utan eitt spørjeteikn. Kvifor er romanen likevel ikkje meir vellukka? På den eine sida fordi dette vert eit for isolert og for ekstremt miljø. For mange element berre hyllar handlinga inn i eitkvart gåtefullt, utan at det eigentleg vedgår oss. På den andre sida manglar handlinga noko avgjerande; det fragmentariske vert aldri ført retteleg saman, noko som til slutt gir «Skabelon» eit uforløyst preg.