For lite ressurser og lovbrudd på lovbrudd
BARN: Vi har altså fått en sånn unge. Du vet, en sånn som er fem år som likevel noen ganger slår andre barn når han blir sint, nekter å gjøre som han blir bedt om og kverulerer i det uendelige når han synes noe er urettferdig.
Anonym kvinne
Barnehagen ringte meg stadig for å fortelle meg barnet mitt måtte sitte i skammetrappa (de kaller det noe annet selvsagt) fordi han ble så ustyrlig sint. I desember 2018, for over ett år siden, tok jeg derfor – som mor – avgjørelsen om å ringe til PPT for å be om støtte til barnet og barnehagen.
Mars: PPT observerer barnet én dag i barnehagen.
Mai: Barnehagen leverer ASEBA-skjema ferdig utfylt. Vi har også fylt det ut til punkt og prikke i mellomtiden.
Juli: Barnet får vedtak på at han har krav på – ja, krav på – 180 timer oppfølging. Det vil si at han har lovpålagt rett på tiltak fire timer i uka hvor en ekstra voksenperson skal hjelpe ham med affektregulering og sosialt samspill.
Så ble det desember igjen da, 2019 denne gangen. Ressurssenteret, som leverer tiltakene for PPT, ringer og beklager at de har så lite ressurser. Ironien er ikke tapt på meg – de heter ressurssenteret, men har ikke nok ressurser ... Men han skal få 20 timer med oppfølging i løpet av vårsemesteret. I en gruppesetting.
Dette er bare ikke godt nok.
Skolens tilbud
Som mor tenker jeg hvor potensielt katastrofalt det er for et barn ikke å få den støtten han trenger fra de voksne. Vårt barn har gått fra å vaere en trygg og litt uvanlig utadvendt unge til å kvie seg for å gå i barnehagen hver eneste dag – «for jeg vil ikke sitte i trappen helt alene, jeg blir så lei meg».
Til høsten skal han forresten videre til lokalskolen. Til en skole hvor det skiltes med én enslig spesialpedagog-stilling. Den skal dekke fire parallellklasser på syv trinn. De «vanskelige» barna får de minst faglaerte assistentene. Man kunne blitt friskoleforkjemper av mindre, men man stemmer da SV, så lokalskole blir det okkesom.
Regningen kommer senere
Som psykolog sitter jeg jo også i møtet i barnehagen og tenker på alle barna jeg skal få i fanget senere, i BUP, voksenpsykiatrien og kommunens psykisk helsetjeneste. Fordi vi ikke gadd å bruke penger på tidlig intervensjon og kompetanseheving for psykososial helse i barnehagen og skolen.
Vi vet jo – alle vet! – at et lite avvik hos en femåring fort blir et stort avvik hos en 12-åring og dropout fra skolen for en 17-åring som er lei av å vaere svarteper og dum.
Min femåring er allikevel «heldig». Han er født tidlig på året, kan allerede skrive navnet sitt og regne. Han har blitt lest for daglig, og vi har bygget sosiale nettverk for ham utenom barnehagen. Hans ressurssterke foreldre serverer sunn mat, regulerer skjermbruk i heimen, er i dialog med barnehagen og ringer og purrer på PPT. Egentlig tror jeg dette går bra når hjernen hans vokser seg til litt.
Men det kan ikke vaere sånn at bare de heldige skal komme seg ut av gropa det kan vaere å bli «den vanskelige» på avdelingen i barnehagen.
Ufullstendig utbygging
Det er ikke vrient å se hvordan dette problemet har oppstått i systemet. Massiv barnehageutbygging har ikke blitt fulgt av verken tilsvarende økning av ressurser til Ressurssenteret – eller alternativt, bred kompetanseheving hos ansatte. Hå kommune bruker f.eks. det programmet mitt barn skal få nå, fast i alle barnehager. Det ville ha vaert et alternativ, men Stavanger har ikke tatt seg råd til det. Derfor blir det lovbrudd på lovbrudd.
«Du kan klage til Fylkesmannen», sier den hyggelige og antakelig overarbeidede spesialpedagogen på slutten av møtet. Men hvor kommer jeg med det? Fylkesmannen kan heller ikke trylle fram flere «ressurser» (les: ansatte). I tillegg er jeg så lettet over å endelig ha truffet en fagperson som også mener at barns følelser ikke best reguleres ved å sette dem alene i skammetrappa at jeg kunne klemt henne, så jeg kommer ikke til å klage.
At kommunen fortsetter å bryte loven på denne måten, er i beste fall misforstått. Hver krone brukt tidlig sparer mange bruker-ressurser senere i livet, for ikke å snakke om individuelt lidelsestrykk som kan unngås.
Som mor og som psykolog håper jeg bare inderlig at et det nye bystyret vil prioritere psykisk helse. Også inkludert tidlig intervensjon på barnehagestadiet. Å komme med 20 prosent av det barnet har krav på, basert på en observasjon gjort for 20 prosent av barnets liv siden, blir for svakt.
Å komme med 20 prosent av det barnet har krav på, basert på en observasjon gjort for 20 prosent av barnets liv siden, blir for svakt.
(Forfatteren av innlegget er anonymisert av hensyn til barnet hennes, barnehagen og skolen. Red.mrk.)