Holder liv i leiren
FOLKINTERVJU: Telefonen til Sissel Marie Bjerga (37) står sjelden stille. Det gjør ikke hun heller.
Hjørdis Halleland Mikalsen
på Halsnøy også. Noen maler kjøkkenet og har den samme fargen i 20 år, jeg kan gjerne skifte etter noen uker, smiler den muntre vertinnen, som i disse dager går en travel tid i møte.
– Konfirmasjonshelgen på Finnøy er fullbooka frem til 2029. Brylluper er det også mange av, det første allerede i påsken. Da skal jeg lage kalvesteik til 130 personer. I tillegg er det leirer, middager for bussturister, konferanser, catering – og hotelldrift.
– Hotelldrift?
Er du Finnøys svar på Stordalen?
Sisel Marie ler igjen. –Absolutt ikke. Men ja, vi har fire rom med hotellstandard, og til sammen 70 sengeplasser, så det går fint an å bestille overnatting på Utsyn om en skal til Finnøy, sier Sissel Marie idet det kimer i telefonen. Igjen.
– Travelt?
– Dette er ingenting. Du skulle bare sett hvordan det kan vaere. Vanligvis koker det her. Både i grytene og i hodet mitt. Men jeg liker det sånn. Jeg får gjort mest når det er mye å gjøre. Heldigvis har jeg mange gode hjelpere. Både pensjonister og ansatte på timebasis som hjelper til med den daglige driften. De er mine reddende engler, sier Sissel Marie og avslører at hun har et krypinn på loftet i hovedbygget - for de dagene hun ikke rekker å ta ferga hjem til Halsnøy. – Var du selv på leir på Utsyn som barn? Sissel Marie ler. -Ja, èn gang! Da var jeg syv år. Det ble en traumatisk opplevelse. Venninna mi som lå i øverste køye falt ned på gulvet og fikk hjernerystelse. Etter det ville jeg aldri mer på leir på Utsyn.
Odelsjente
Ellers da? Hva gjør Sissel Marie når hun ikke styrer og steller på Utsyn.
– Jeg har jo en gård da. Sissel Marie har et lite småbruk på Halsnøy i Finnøy kommune. Driften er overlatt til en forpakter som har ammekyr i fjøset og sauer på beite. Men noe ordner hun selv. Som rydding av skog og vedhogst. -Vet du, jeg gikk nettopp til innkjøp av motorsag og flisekutter, sier hun begeistret. -Ja, og verneutstyr selvsagt. Målet er å bli kvitt litt skog, og å få ved til vinteren. Men jeg må først finne ut hvordan alt virker, ler hun. Sissel Maries er eldst av fire søsken. Moren bor fortsatt på gården. Faren mistet hun i en arbeidsulykke for 14 år siden.
– Far var glad i å stelle med ved. Tenk, vi har fortsatt ved igjen etter far, men nå begynner vedlageret å minke, så da er det bare å trø til. Og som om dette ikke var nok. Sissel Marie er også komiteleder for Tomatfestivalen for andre år på rad. Dessuten liker hun å lese. Helst krim. Og hun strikker. I fjor ble det seks kofter.
– Og døgnet har bare 24 timer?
– Ja, det stemmer. Noen ganger skulle jeg gjerne hatt et par timer ekstra.