Skambra damer

HELGEINTERVJUET: Hanne Vasshus og Camilla Myrås arrangerer festival med 100 prosent kvinner i alle ledd - fordi det trengs.

Leif Tore Lindø

– 8. mars - på kvinnedagen – arrangerer dere festivalen «Skambra Damer» på Tou. Her er det bare kvinner med, i alle ledd, fra artistene og kunstnerne på scenen til lydog lysfolk. Hvorfor trenger vi en sånn festival?

Hanne Vasshus: – Vi likte tanken - og utfordringen - med å lage en festival der det bare er kvinner i alle ledd. Ikke bare på scenen, men i alle ledd. Det er masse bra damer i vår by som vi vil vise fram.

– Hva er det vanskeligste med å lage en 100 prosent damefestival? Jeg antar bare at det er vanskelig.

Camilla Myrås: – Lyd, lys og teknikk. Det er en virkelig mannsbastion, men vi har fått det til. Artister med bare menn i bandet er en annen utfordring. Det skal nevnes at både budsjett og geografi gjorde at vi hadde noen begrensninger. Vi har ingen store band, fordi vi ikke har råd til det. Dårlig råd kan også løse noen problemer. Men vi har fått det til. Vi kan leve med at bartendere på

Tou er menn, men alle som er direkte involvert i festivalen skal vaere kvinner.

– Hvorfor arrangerer dere denne kvelden?

HV: – Litt fordi det er en utfordring, for å bevise at det er mulig. I likestillingen er det fremdeles mange små og store kamper som må vinnes. Vår festival er en sånn. Festivaler er mannetunge. Kan vi lage en med kvinner i alle ledd? Ja, selvfølgelig kan vi det. Men først og fremst skal «Skambra damer» vaere en festaften av og med kvinner, en kulturell feiring av den internasjonale kvinnedagen. 8. mars-toget går fra byen, gjennom Pedersgata og ender opp på Tou og på «Skambra damer»-festivalen.

– Dere er begge utøvende artister. Hvor mange kvinner er det i deres band?

HV: – 0.

CM: – Ingen. Denne utfordringen går absolutt til oss selv også. Er det noen damer jeg kunne jobbet med? Vi arrangerer ikke festival for å vise hvor gode vi selv er.

– Strengt tatt kan dere ikke spille på deres egen festival, fordi dere har manne-band. Hvorfor har ikke dere damer i bandene deres?

HV: – I min omgangskrets var det nesten bare menn som spilte bass, trommer og gitar. Det var i alle fall gutter og menn som holdt på så lenge at de ble virkelig gode. Det er flere – mange flere – mannlige musikere i min sjanger enn det er kvinner. Sånn er det, men sånn trenger det ikke vaere.

CM: – Fra da jeg begynte å synge i Ten Sing-kor var det sånn. Gutta spilte i bandet, jentene sang. Vi er vant med at det er sånn. De musikerne vi kjenner er for en stor del menn. Litt av poenget med denne festivalen er at vi skal bli kjent med andre kvinner som gjør det vi gjør.

HV: - Neste gang vet jeg kanskje om en dame som spiller gitar, og kan spørre henne om å spille i mitt band. Kanskje har jeg et reint jenteband neste gang. Nei, søren, det er jo ikke lov å si.

– Jenteband?

– Mhm. Der ser du, til og med jeg bruker sånne tulleord. Jeg ville aldri sagt «gutteband». Vi har en jobb på gjøre.

– Her om dagen brukte min mann ordet «jazzberte». Da måtte jeg si at det faktisk ikke er greit. Min mann er selv opptatt av disse tingene. Han er musiker selv og ville aldri diskriminert noen på grunn av kjønn. Du må ikke skrive det, men...

– ...viser ikke det bare at ordbruken sitter ganske dypt i oss? Selv de mest opplyste og progressive snakker om jenteband og jazzberter og kvinnelige artister.

– Nettopp. Vi skal ikke vaere hårsåre og tolke alt i verste mening, men problemet er at dette er systematisk, det er over alt og det forandrer seg ikke før vi aktivt gjør noe med det.

– Kvinner og menn. Dagens kjønnsdebatt slutter jo ikke der?

HV: – Nei, og vi har sagt at alle som identifiserer seg som kvinne kan få stå på vår scene. Jeg håper jo at vi en dag kommer dit at dette ikke er et tema. I en perfekt verden er festivaler som vår helt overføldige og unødvendige. Men enn så lenge må vi ta noen kamper.

– Ok. Hvorfor tror dere det er 30 mannlige bassister per kvinnelige bassist?

HV: – Hmmm... Jeg tror fremdeles det finnes jente- og gutteinstrumenter, helt fra kulturskolen til videregående og opp i det proffe musikklivet. Vi får håpe at kulturskolen og musikklaerere i dag er like ivrige etter å sette jenter foran et trommesett, eller å kaste på dem en el-gitar, som de er med gutta.

– Hvert år er det noen som teller antall kvinnelige og mannlige artister på norske festivaler. Resultatet er ofte 80–20, i mennenes favør. Forklaringen er gjerne at tallene speiler feltet, der mennene er i klart flertall. Er det er ok forklaring?

CM: – Nei, det blir for enkelt.

Jeg er selv med og arrangerer Stavanger vise- og lyrikkfestival. Der har vi tatt vår aere i at det skal vaere 50–50. Det er fullt mulig, men du må jobbe litt for det, lete andre steder, vaere litt oppfinnsom. Jeg vil ikke ha noen på scenen, heller ikke damer, som ikke er gode nok. Da snubler vi i kvoteringen.

Det jeg vil, og som må vaere et kulturpolitisk mål, er at kvinner skal ha samme adgang til dansegulvet som menn. Ikke bare i teorien, men at det er sånn i praksis.

– Har festiv...

CM: – Ja!

HV: – Ja, absolutt!

– Vil dere høre resten av...

HV: – ..nei, det går fint! Ja, festivaler og andre arrangører har et ansvar for å gjøre noe med denne skeive fordelingen. Vi kan ikke bare skylde på systemet, for vi er en del av systemet. Festivaler må vaere bevisst på at de kan gjøre noe med dette problemet. Og de må gjøre noe i praksis, ikke bare si at det er en noe de tenker på.

– Er det en fordel eller en ulempe å vaere kvinne i musikkbransjen?

CM: – Definitivt en ulempe.

Jeg føler – nei, jeg vet – at det er mange sammenhenger man blir oversett. Bare se på kvinneandelen på festivaler. En annen ting er at kvinner ofte blir tildelt en rolle, bevisst eller ubevisst.

– Hvilken rolle?

CM: – Syngedame. «Oi, kan du spille piano i tillegg?». Den har jeg hørt noen ganger.

– Jazzberte?

HV: – Huff, ja. Igjen, det er ikke nødvendigvis bevisst eller vondt ment, men det er en form for musikalsk degradering. Alle kan jo synge.

CM: - Mariann Bjørnelv (daglig leder på Folken) sa at når du er i 20-årene blir du tafsa på. Når du er i 40-årene blir du oversett. Jeg har opplevd begge deler, både hendelser som går rett inn i #metoo-tematikken og at du blir helt uinteressant når du blir eldre. Disse mønstrene jobber mot kvinner i kulturlivet. Det vil vi gjøre noe med.

HV: - Vi må jobbe for å endre dette. Den kampen er ikke mot våre mannlige kollegaer, men mot strukturer som er mye større enn enkeltpersoner. Kvinner trenger scener å spille på, de trenger selvtillit, kontakter, erfaring og alt det som menn har skaffet seg i alle år. Kvinner må også bli mer bevisste på at de selv kan gjøre noe med disse problemene. Derfor trenger vi arrangementer som «Skambra damer». Mennene kan lage en «Skambra menn»-festival.

CM: - Den festivalen arrangeres vel hver dag, året rundt?