Mellom musikk og kvinnerumper
BOK: Diskusjonstekst som prater for mye og utsier for lite. Tron Jensen: I sommervinden. Roman. 192 sider. Oktober.
Åpningssetningen plasserer leseren midt i en scene, på en storgård, sørøst for Gardermoen lufthavn, og lar oss umiddelbart dukke ned i refleksjonene til den skilte tobarnsfaren Henrik: «Uforklarlig ulykkelig i min egen sønns bryllup, tenkte den psykomotoriske terapeuten ute på tunet.»
Den historien som så formidles, kommer et stykke på veg til å dreie seg om den livskrisen som den venneløse, erotisk fikserte Henrik gjennomlever. Han virker sosialt stiv, savner naerkontakt med det annet kjønn, hengir seg gjerne til seksuelle fantasier, bl.a. ved å skrive pornografiske tekster, og er fascinert av både frodige kvinnerumper og «En yndig liten bolle i skrevet». Slik sett må denne ensomme fysioterapeuten sies å vaere nok en klam representant for den mannsgriskulturen som våre dagers me too-bevegelse protesterer mot.
Eks-kona Mona er blitt fastlege i Nordland og spiller sammen med de to sønnene og deres respektive kvinner en viss rolle i handlingen, saerlig når de alle inviteres til Henriks sommerhus på sørlandskysten. Men dessverre blir det som der skjer, og bildet som tegnes av de enkelte aktørene, aldri spesielt medrivende, nyansert, perspektivrikt i all sin neddempete familiedramatikk.
Skjønt kanskje skal Monas raske, nedlatende karakteristikk av eldstesønnens lithauiske kjaereste Evelina, alenemor og vaskehjelp på asylmottaket der han jobber, si noe om våre klisjeaktige forestillinger om kvinner fra Øst-Europa. Hun er åpenbart ingen klassisk «pornodame» eller «puppedame» sjøl om norske ressurspersoner her tenker i slike nedlatende baner.
At romanen opererer med en åpen slutt og spiller på Henriks angst i en uavklart situasjon, gjør knapt historien mer spennende eller skjebnetung.
Fra 1997 til 2009 anmeldte for øvrig forfatteren Tron Jensen (f. 1958, debut 1990) klassisk musikk, jazz og samtidsmusikk i Dagens Naeringsliv. Den fagkunnskapen han trengte for å kunne utføre en slik jobb, speiler seg på demonstrativt vis i denne romanen. Ikke bare er tittelen «I sommervinden» en referanse til et verk av Anton von Webern, her framstår saksfeltet «musikk» - i form av klassiske komposisjoner og modernistiske verk, pop og rock - som det desidert viktigste motivet i teksten.
Mens Mona i sin tid undergravde ekteskapet med Henrik gjennom sin anoreksi og interesse for banal trivialkunst, framprovoserte han samlivsbruddet ved å vaere fanatisk opptatt av «krevende», «pinefull» samtidsmusikk representert av komponister som Berg, Webern og Schönberg, Stravinskij, Stockhausen, Berio og Boulez, navn han ble inspirert til å bli kjent med da han 1981-82 fulgte et avantgardistisk universitetsseminar ledet av marxisten og mentoren Mogens, guruen som på nåtidsplanet er blitt professor og spydig musikkanmelder i Dagbladet, og som Henrik treffer igjen da han besøker en sommerfestival for klassisk musikk i en liten, hvit, navnløs sørlandsby.
Møtet mellom de to blir naturligvis alt annet enn hjertelig, festlig, oppløftende. At Henrik ble fysioterapeut, og ikke tok hovedfag i musikkvitenskap slik han i sin tid hadde tenkt, hang ikke minst sammen med opplevelsen av den aparte, zenbuddhistiske komponistlegenden John Cage på Høvikodden. Skildringen av den seansen – som Mogens lot seg dupere av, og som den åpent lyttende modernismeentusiasten Henrik distanserte seg fra - virker ikke bare barokt realistisk og krass, den er morsom.
Men ofte minner de tallrike referansene til bestemte musikkverk, komponister, sangere og dirigenter, til forfattere, malere og arkitekter, mest som plagsom, flink namedropping. Her virker fortellerstemmen i Tron Jensens fiksjon tidvis omtrent like blaeret belaerende som den til det akademiske orakelet Mogens – han som doserer omkring Den Store Kunsten, basert på det tvetydige og komplekse, musikk som er i stand til å lulle konsertpublikumet i søvn. Samtidig kaller han populaere verk av Richard Strauss, Grieg, Smetana, Sibelius, Reger, Ravel og Debussy for reaksjonaert svermeri, platt konsumkunst, dop for folket.
Henrik, som kjenner sine logisk oppbygde klassikere og tolvtonekomposisjoner ut og inn, har imidlertid laert seg å vaere uenig med sin bastante laeremester. Han ser slektskapet mellom Richard Strauss og Webern og framhever gjerne såkalt «kåtskapsmusikk», vakre, pirrende, ekstatiske toner som kan få deg til å fryse på ryggen, felle tårer, føle musikkens velplasserte samleier og orgasmer.
Den innebygde diskusjonen omkring musikk og estetisk kvalitet er slik sett ikke gjennomført uoriginal, flat og uinteressant, fri for mothaker. Men teksten blir ofte for pratsom, utsier lite og virker ujevn. Under tvil triller jeg likevel en velvillig firer på terningen, som en forsinket julepresang.