Den gode delen

«Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne». Lukas 10,42.

Det er mye i dette livet som tas fra oss. Etter hvert som vi blir eldre, erfarer vi det stadig mer. Vi har ikke lenger samme krefter og overskudd som da vi var unge. Vi makter ikke så mye som tidligere, blir lettere trette og slitne.

Vi tar avskjed med våre naermeste, foreldre, søsken, venner og kjaere. Noen opplever også den dype smerte å miste sine egne barn.

En dag blir også min siste. Vi vet ikke når, heller ikke hvordan, men en gang tas vi bort fra alt som vi er så knyttet til, våre kjaereste og naermeste, men også alt øynene ser, alt hendene rører ved, naturens og kulturens skatter, eiendom og eiendeler, snart er det ikke vårt lenger.

Men noe er det som alltid består. «Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast til evig», skriver profeten Jesaja. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå», sa Jesus.

Den gode delen skal aldri tas fra henne, sa han om Maria, som satt ved føttene hans og lyttet til hans ord.

Vi tenker så lett at dette må vi selv gjøre en innsats for, fortjene oss til. Slik Marta gjorde seg strev og uro og dem Paulus skriver om som strever med å bygge opp sin egen rettferdighet for Gud. Men det frigjørende budskapet om den gode delen er at den får vi som en gave, uforskyldt og ufortjent av Guds overraskende nåde. Jesus Kristus gjorde opp vår skyld og forlikte oss med Gud ved sin død og oppstandelse.

Han er vår rettferdighet. På det kan vi leve og dø. Ingen kan ta det fra dem som betror seg til ham, slik de er og slik de har det.