Teknologien roper etter politikk, men får ikke svar
KRONIKK: Digitaliseringen ble ikke helt som vi trodde. Men politikerne ser ikke ut til å ville gjøre noe med det.
I Aftenbladet 25. august skriver Tina Bru godt om skuffelsen over teknologien som aldri leverte mer demokrati, slik mange spådde. I stedet fikk vi falske nyheter, konspirasjoner, nettroll og russisk innblanding i valg.
Like åpenbart som det er at digital teknologi gir enorme muligheter, like tydelig er det også at den gir grunnlag for berettiget frykt. Vi trodde sosiale medier skulle åpne debatten opp for flere og demokratisere samfunnet vårt. Men vi har sett at det motsatte fort kan skje. Små og ekstreme bevegelser får uforholdsmessig stor oppmerksomhet, og valg kan påvirkes av fremmede makter gjennom falsk informasjon. Deres algoritmer bestemmer hva vi får vite, men algoritmene holder de hemmelige.
Ulikhet i tempo
Det er også, som Bru skriver, grunn til å uroe seg for demokratiets framtid. En nylig analyse av befolkningens politiske engasjement i sosiale medier bekrefter at tilliten til politiske eliter og andre samfunnseliter har sunket bare siden 2016. Et bakteppe for Tina Brus hjertesukk er selvfølgelig bompengestriden på Jaeren. Politikerne har alt fattet vedtak i flere omganger, på forskjellige politiske nivåer, over flere år − og ingen har våknet. Så plutselig mobiliseres mange tusen medlemmer på
Facebook i avmakt og sinne og får fremme sitt budskap direkte på Dagsrevyen. Det ville antakelig vaert bedre om de hadde kommet på banen tidligere. Men det er liten vits å diskutere om velgerne var for sløve eller politikerne for utydelige. Det hele er uansett ikke et sunnhetstegn for demokratiet.
Det er heller ingen åpenbar løsning for demokratiet. Vårt demokrati er innrettet slik at innbyggernes mulighet til å påvirke stort sett handler om å stemme ved valg. Men velgerne forventer mer umiddelbar innflytelse, det har de på de fleste andre områder. Det er også et paradoks at mens saksmengden og kompleksiteten øker, krymper plassen til hver sak og muligheten for nyansert diskusjon om den.
Ingen forslag til løsning
Tina Bru er ikke alene om å vaere urolig. I Morgenbladet i sommer var hennes partifelle Torbjørn Røe Isaksen også bekymret over avstanden mellom «en til tider grenseløs teknologioptimisme» som vi hadde før, til vi innså at teknologien hverken ga oss demokratisering, maktspredning eller desentralisering. Tvert imot.
Men like skremmende som alt dette er at ingen av de to har et eneste forslag til hva som bør gjøres. Isaksen vil i hvert fall ikke forby mobiltelefon i skolen. Digital kompetanse må laeres, ikke reguleres, mener han. Bru tar til orde for en skikkelig omstilling. Men sier lite om hva den skal bestå i.
Begynne i rett ende
Det er kanskje ikke så rart at politikerne nøler med å styre teknologien. De er ute av trening. De siste tiårene har politiske reformer i stor grad handlet om å deregulere, altså om å styre mindre. Internett ble født i dereguleringens tidsalder, skriver tidsskriftet the Atlantic. Idet vi overga internett fra myndighetene som skapte det og til private, slapp vi også ethvert forsøk på styring.
Grunnen til at vi ikke får det til er at vi begynner i helt feil ende, skriver Gillian Hadfield i Quartz Magazine. I stedet for å løpe etter nye aktører som Uber med gamle reguleringer og få dem til å passe det nye, burde myndighetene kreve bredere mål, og overlate til teknologien selv å finne løsninger som oppfyller kravene. De har mye bedre forutsetninger for å klare det, men har selv vist at de ikke gjør det hvis de kan slippe.
Borgerråd
Det finnes tiltak politikerne allerede kan begynne med. Det første er å kreve åpenhet om hvilke algoritmer som brukes til å analysere data vi selv deler gratis. Det andre er å jobbe hardere for å åpne opp demokratiske prosesser. I 2015 ga britiske Claudia Chwalisz ut boka «The populist signal». Der tok hun til orde for borgerråd som supplement til tradisjonelt demokrati; et representativt og tilfeldig utvalg av befolkningen samles over tid og lytter til hverandre for å finne løsninger. Det viser seg at de aller fleste mennesker, presentert for helhet og med tid til å høre på hverandres argumenter, er i stand til å komme frem til gode løsninger. De er også villige til å ta kortsiktige kostnader for langsiktig gevinst.
Det tredje er naturligvis å spørre seg hvorfor folk er så sinte. Jo flere beslutninger politikerne fatter som sies å vaere bra for samfunnet som helhet men som ikke gjør hverdagen enklere for dem som tjener minst, jo sintere har de i hvert fall grunn til å vaere. De siste årene har økonomisk vekst og velstand i økende grad blitt konsentrert blant noen få av de rikeste. Teknologigigantene tjener store penger på bekostning av andre, og betaler knapt skatt. Det må vanlige folk gjøre i stedet.
Teknologien må reguleres. Og gevinstene må fordeles. Kanskje vil politikere som løser dette, også oppleve mer tillit og mindre raseri.