Fra Tastaveden ser du England – nesten
GRØNN TUR: Veden gir rike opplevelser, men den brukes for lite!
Har du aldri vaert der før – på Veden som stedet kalles – det største friområdet på Tasta? Bli med på en grønn tur; for Veden brukes for lite! Toppen ligger på 92 m.o.h., nesten på høyde med Ullandhaug. En rundtur på to km gir deg rike opplevelser: Du skimter Dalsnuten i sør. Mot nord ser du Ryfylkes fjorder og fjell og nuter med snø. Du ser Jørpeland, Tau, Åmøy, Mosterøy, Rennesøy, Bokn og innseilingen til Stavanger. Og i vest ser du havet – og nesten England, hadde det ikke vaert for klodens krumming og svak kikkert. Ved høysommer får du Garborg-eufori når du – naer midnatt – ser Karmøy og Kvitsøy, hav og himmel i blod og brann:
Men av han døyr den bleike brann, som slokna glo, og klårt som før ligg alveland i kveldsblå ro.
(Fra Mot soleglad)
Men Veden har mer: På toppen ligger ei gravrøys fra jernalderen, og mellom bakker og berg, busker og bjørk fins felt med kratt, lyng og gras. Du finner furuskog, traer å klatre i og ei myr – «Vedemyrå», den siste av sju myrer som fantes på Tasta i 30-årene. De andre er bebygd, fylt eller rasert. Og nå skal kommunen og Naturvernforbundet ha skryt: For fem år siden gjorde de 12 dekar av myrarealet fri for furu. I dag er myra åpen. Den er kvit av myrull og andre plantearter, hvorav noen er sjeldne i Stavanger. Myra skal ikke gro til igjen. Det er vedtatt vern og vedlikehold.
Dessuten: På toppen fins en flott fotballbane med bur og gjerde omkring, så ungene – ved sleivspark – ikke behøver å løpe helt ned til Kalhammeren for å hente ballen.
Gjennom årene har Park og idrett også sørget for stier. De er godt drenert; de er breie og dekket med sand og asfaltgrus som gjør det mulig å gå med sandaler og barnevogn. Mange veier fører til Veden: bl.a. disse Høgebrekka, Fjellstigen, Vedeveien, Mostølveien og stiene fra Tasta Senter, Tasta kirke eller opp fra Reinskau. Men det fins mangler, med den følge at folk som bruker Veden, går glipp av flotte turer og utsikter.
Forslag
Kjaere Park og idrett: Følg den stien som går sørover på nedsiden av fotballbanen – parallelt med Boknaveien. På venstre side er skogen tett. Her mangler det sti opp fra og ned til Boknaveien.
Når du fortsetter, kommer du til en åpen grasbakke som går bratt nedover mot Byfjorden – Brekkå. Du ser Rosenberg og Jørpeland. Motsatt stiger bakken opp til Vedetoppen. Men her – midt i bakken – stopper stien. I nedbør kan du ikke gå tørrskodd nedover til Høgebrekka og heller ikke videre i sørlig retning mot Fjellstigen. For her er lendet humpet, hullet og – på våte dager – sørpebløtt. Du kan ikke gå med barnevogn. I regn trengs kalosjer. Hvis du mangler kalosjer, og derfor lar vaere å fortsette, går du glipp av et blikk som viser havna, sentrum, høyblokka i Rosenli og Nylund skole. Videre østover – i det fjerne – ville du sett Sandnes’ geografiske midtpunkt – Bynuten 671 m.o.h.
Forslag til Park og idrett: Lag en sikksakksti eller trappetrinn opp Brekkå og forleng stien fra det punktet hvor du ser Rosenberg til Fjellstigen.
Avstanden er overkommelig – bare 200 skritt. Gjøres stien tørr og jevn, kan du ta deg fram med joggesko og barnevogn. Du kan få en to kilometers rundtur – med vakre blikk i alle himmelens retninger – fra Mostølveien via Fjellstigen, kirken, myra og toppen tilbake til utgangspunktet. Veden må brukes!
Ekstra glede
Den oppmerksomme leser har merket at ordet «barnevogn» er nevnt. Bakgrunnen for dette er at jeg – etter mange års vandringer og uten sikker statistikk – påstår at foreldre med dette transportmidlet er de flittigste brukerne av Veden. Saerlig møter jeg mange mødre og bestemødre med barnevogn. Når det gjelder tallet på bestemødrene, er jeg imidlertid usikker, dette fordi det stadig blir vanskeligere å skille mellom unge mødre og mødrenes mødre. Bestemødre av i dag ser nemlig ikke eldre ut enn 35, selv om fødselsattesten sier 60 – eller kanskje 70 år.
En annen gruppe turgåere jeg ofte møter på Veden, er folk som trimmer hunden. De er av flere kjønn og årganger. Det kjekke med begge gruppene, er at når de passerer meg, skjer det med smil, nikk eller «hei». Noen ganger stopper de for en prat. Dette gir turen ekstra glede.