Brennaktuell strid om penn og papir
Når Spielberg-maskineriet har noe på hjertet, er det bare å glede seg.
For «The Post» byr på intens og brennaktuell politisk skandale fra 1971.
The Post
Sjanger: Biografisk drama. Nasjonalitet: USA 2017. Regi: Steven Spielberg. Manus: Liz Hannah og Josh Singer. Med: Meryl Streep, Tom Hanks, Bob Odenkirk, Sarah Paulson, Jesse Plemons, Matthew Rhys, Bradley Whitford. Lengde: 1 time 56 min. Aldergrense: 12 år.
«The Pentagon Papes»-skandalen truet også pressefriheten i «the land of the free». Merkelig nok er den ikke like kjent som Watergate-skandalen et par år senere, selv om konsekvensene var mye større.
En provosert medarbeider i Pentagon lekker en strengt hemmelig studie om USAs delaktighet i Vietnam-krigen. Den avslører en tarvelig, politisk skandale som rammer fire presidenter. President Nixon vil bare fakke varsleren. Og Justisdepartementet forbyr medier å referere fra dokumentene med henvisning til rikets sikkerhet.
Eieren av The Washington Post, Kay Graham (Streep) er i ferd med å børsnotere avisen. The Post-redaktøren Ben Bradlee (Hanks) vil trosse justisdepartementet og trykke lekkasjene. Men da risikerer avisen å miste investorene, Bradlee og Graham risikerer fengsel, arbeidsplasser kan gå dukken, og Graham må svikte mange mektige, politiske «venner».
På snaue to timer greier Spielberg og hans fantastiske team å gi oss et lettfattelig og sitrende spennende innblikk i skandalen fra start til slutt. Vi får en grundig leksjon i pressens rolle i demokratiet. Innblikk i nyansene mellom varsler og forraeder, og i det svaert så tette båndene som kan oppstå mellom presseelite og makelite. Og med effektiv, strømlinjeformet fortellerstil holder Spielberg oss ytterst på stolen stort sett hele filmen.
Samtidig er «The Post» et tankevekkende portrett av en ekstraordinaer og modig kvinne, som både var et produkt av sin tid, sitt kjønn og sin klasse. Kay Graham er den som har mest å tape på publiseringen, og Meryl Streep gjør en mesterlig innsats i å få fram alle fasetter av hennes dilemma, liv og personlighet.
«The Post» oser rutine og kvalitet i hvert bilde, hver birolle og hver detalj. Kanskje er det derfor den føles ørlite glatt også?