Svak, redd og skjelvende

Mange drømmer om et behagelig liv. Et liv uten smerte, konflikter eller sykdom. Men finnes det et slikt liv noe sted? Jeg har ikke møtt noen som ikke på et eller annet punkt i livet strever. Det kan vaere strev i eget liv, eller noe vanskelig i livet til en av de naermeste. Det virkelige livet er også et liv med begrensninger, tap og sorg. Dette må vi forsone oss med. Det er ikke lett. Men det er nødvendig.

Apostelen Paulus kunne også kjenne seg liten. I et av brevene til kirken i den greske byen Korint, er han aerlig med det som er vanskelig. Han sier det som det er. Samtidig fester Paulus sitt liv til noe større enn seg selv. Han lener seg inn mot Gud, og naermere bestemt Jesu Kristi kors. Det er korset som er forankringen til Paulus. Korset både som en bestemt hendelse på Golgata, men samtidig også korset som en kraft her og nå. Mye i livet til Paulus var ytre sett oppoverbakke og slit. Det kunne virke forgjeves. Men ingenting var forgjeves. Der antikkens forkynnere skulle overbevise ved hjelp av talekunster, viste Paulus til en kraft utenfor seg selv. Guds kraft. Korset. En medlidende Kristus. En seirende Kristus.

Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft (1. kor.2:1-5).