Lidenskapen finner en i operaen
MUSIKK: «Operaen er død», sa man i Tyskland i 1937. «Brenn operahusene!» sa komponisten Pierre Boulez i 1967. Men nå vokser opera-interessen over store deler av verden, også i Stavanger. Hva skjer?
Lørdag oppføres Rossinis populaere opera «Barbereren i Sevilla» i Zetlitz-salen i Konserthuset. Opera Rogaland står bak når vi får besøk av Operaen i Oslo, som står for oppsetningen. Men i tillegg til ensemblet fra Operaen, medvirker Stavanger Symfoniorkester og et kor sammensatt av Opera Rogaland. Forestillingen vil bli gjentatt mandag 13. og onsdag 15.
Så skulle en kanskje tro at det var lett å få billetter til en av forestillingene. Men nei! I begynnelsen av uken ble det meldt fra Konserthuset at alt allerede er utsolgt.
«Brenn operahusene!»
Dette viser at også i vår region er operainteressen sterk. Etter at den nye operaen i Bjørvika ble innviet, har interessen for opera vaert overveldende i hovedstaden og i landet for øvrig. Dette er ikke bare et norsk fenomen, men et europeisk. Likeledes er opera-interessen for sterkt oppadgående i Asia, f.eks. i Japan og Kina. Tyskland er det landet i Europa hvor tettheten av operahus er størst, men det er ikke alltid lett å få billetter her, selv om en bestiller et halvt år i forveien.
Hva skyldes denne sterke interessen for en sjanger som mange kritiske røster for noen tiår siden mente var avleggs – der personer synger i stedet for å snakke, der innholdet som regel er banalt, der repertoaret er smalt, med bare et titalls operaer som gjentas og gjentas – en sjanger som uten sammenligning er den mest kostbare kunstform av alle?
«Operaen er død», sa man i Tyskland allerede i 1931, da det var slutt på den eksperimentelle Kroll-operaen (1927–1931). «Brenn operahusene!» sa avantgarde-komponisten Pierre Boulez i 1967, men tre år etter dirigerte han «Parsifal» av Richard Wagner i løvens hule, Bayreuth. I 1976 oppførte han sammen med regissøren Patrice Chéreau hele Wagners «Niebelungenringen» (fire operaer à 5 timer), som først ble en skandale, så utropt til århundrets «Ringen».
Det Boulez og andre beklaget, var at det ikke ble skrevet nye operaer, at de gamle led av dårlig regi og iscenesettelse, og at primadonnaer, samt heltetenorer som tok skyhøye honorarer, behersket scenen. Operaen hadde mistet sitt saerkjenne, syntesen av musikk, sang, scene og bilde, den var ikke det Wagner kalte et «Gesamtkunstwerk», et totalkunstverk.
Den store endringen
Så kom fornyelsen, og det som ble kalt regiteatret, holdt sitt inntog i operahusene. Det ble klart at operaen måtte bort fra konsentrasjonen om partitur og bare sporadiske henvendelser til publikum, men var en performativ kunstart. Sangerne måtte ha et sterkt naervaer på scenen (som mange divaer jo også tidligere hadde, f.eks. Maria Callas), og regi og scenografi måtte aktualiseres.
I våre dager har denne aktualiseringen til tider gått for vidt, som når Don Giovanni i operaen av samme navn får raviolien i vrangstrupen, når Aïda opptrer som vaskekone, eller når scenen i «La Bohème» blir til et hus til nedriving og en pølsebod der stjernesopranen Anna Netrebko i rollen som Mimi mimer en punkartist. Eller når oppsetninger blir til rene Sex & Crime-forestillinger (Calixto Bieito). Dette er en form for såkalt aktualisering der regissøren speiler seg selv og sin egen verden i et fremmed verk. Hvis publikum venter på eller regner med sjokk i operaen, er det ikke lenger noe sjokk. Og mange roper i dag med rette et varsko om at nå har det vippet over: Mens det før var dirigenten og sangerne som hadde for mye makt, er denne nå overtatt av regissører og scenografer.
For i noen oppsetninger går det ut over mediet sang, og da berører ikke operaen lenger. Men å vende tilbake til «Figaro», «Otello» eller «Aïda» i historiserende gevanter, er ingen løsning.
Utvidelse av følelser og lidenskap
Det er mange grunner til hvorfor opera fengsler oss så sterkt. Et aspekt er den menneskelige stemmen. Det er noe gripende i stemmen som synger. Den er et medium i seg selv, står ikke i stedet for tale eller snakking. Den amerikanske filosofen Stanley Cavell påpeker at sangen angår den menneskelige stemmes omskifteligheter: muligheten for å få sin egen stemme, eller miste den, eller bringes til taushet av andre. Stemmen som brister ut i sang, viser selvets mulighet for å transformere seg selv.
Operaer forteller oss historier om kjaerlighet, svik, død, men det er musikken som gjør at disse historiene når oss. Og hvis det er lidenskap noe sted, så er det i operaen.
Operaen oppsto rundt 1600 ved en misforståelse. Humanistene i Firenze i årene før trodde at man sang i den greske tragedien, noe de ville fornye. Ikke for ingenting heter de første operaer «Orfeo» eller «Orfeo e Euridice». Dette sagnet forteller om musikkens kraft og makt; Orfeus greide med sin uimotståelige sang å hente Evrydike tilbake fra dødsriket. Men han så seg tilbake før de var kommet opp i dagen og Evrydike ble borte. Legg merke til at det var blikket, det visuelle, som lot Evrydike stivne til bilde og forsvinne for alltid.
Frem fra glemselen
I dag har vi god tilgang til både Monteverdi, bel canto (Bellini o.a.), Gluck, Verdi og Wagner, de som reformerte operaen. Folk går til og med mann av huse for å se Händels barokke illusjonskunst, som man trodde var fullstendig uaktuell. Men på 1990-tallet kom Händel-renessansen. Hos Händel er kvinnene ofte sterke (i motsetning til i de fleste operaer, der kvinnene dør); menn er ikke overlegne og travestiene er tallrike der menn gir seg ut for kvinner, kvinner for menn. Hos Händel boltrer elskovsglade, maktberusede og eksalterte mennesker seg i scener som dagens avanserte sceneapparat forandrer så raskt og fleksibelt som var det film. Et annet eksempel er Fabio Biondis arbeid med å trekke Vivaldi-operaer frem fra glemselen.
Operaer forteller oss historier om kjaerlighet, svik, død, men det er musikken som gjør at disse historiene når oss.