Av Richard Conniff
En søndag i mars, mens Covid-19-utbruddet spredte seg over hele kloden, gynget den amerikanske kystvaktkutteren Pike ut mot cruiseskipet Grand
Princess som ventet 23 kilometer utenfor kysten av California. Kutteren skulle avlevere en gruppe leger som skulle skille de syke fra de friske blant de 3500 menneskene om bord. Om bord på Pike ventet Michael Callahan, som er ekspert på infeksjonssykdommer etter tiår med erfaring fra all verdens brennpunkter. Med seg hadde han teamet sitt, og av dem hadde flere kastet opp på uheroisk vis, forteller han.
Like før solnedgang naermet Pike seg en båt som ble senket ned fra Grand Princess. Den 57 år gamle Michael Callahan og teamet hans var fortsatt sjøsyke, og nå også halvt døve og blinde på grunn av de heldekkende vernedraktene. En etter en hoppet de over på båten som banket mot skroget på det 57 meter høye cruiseskipet, og videre derfra opp til en stige, slik at de kunne klatre opp på dekk.
I det øyeblikket tok hele verden også et sprang inn i en ukjent verden. Eller rettere sagt: inn i en glemt verden. Epidemier har alltid herjet med oss mennesker, og pandemier har herjet med oss helt siden vi spredte oss over hele kloden. De har gitt oss viktig laerdom – som dessverre ofte blir glemt i bølgen av utmattelse og lettelse når faren ser ut til å vaere over. Nye pandemier som COVID-19 har det med å minne oss om hvor lett det er for oss å smitte hverandre, saerlig dem vi elsker. Hvordan frykt for smitte tvinger oss til å holde avstand. Hvor forferdelig isolasjon kan vaere, og hvordan de syke ofte må dø i elendighet og ensomhet. Framfor alt har den nye pandemien minnet oss om at vi alltid har vaert avhengige av en liten, modig gruppe mennesker som Michael Callahan, som setter livet på spill for å bekjempe sykdommer.
I tidligere pandemier har disse menneskene hatt en tendens til å vaere individer som var villige til å se bort fra den konvensjonelle tankegangen og laere av små, tilsynelatende ubetydelige spor eller lytte til uventede stemmer. Og de har vaert villige til å innse at det som skjedde langt borte, i et dystert kvartal eller en glemt avkrok av verden, også lett kunne skje her. For å forstå disse menneskene, som arbeider med å stoppe pandemier, er det best å begynne med en av de verste sykdommene i menneskehetens historie.