Kommunedugnad
Det er dugnad nå. Men noen bidrar mer enn andre. De trenger våkne kommunepolitikere.
Strenge tiltak er iverksatt for å hindre smitte av Covid-19. Det er vanskelige dilemma hele tiden, men grunntonen i norsk politikk er viktig: Vi må som fellesskap beskytte befolkningen, og saerlig de mest sårbare gruppene, mot smitte. Både smitteverntiltak og påfølgende krisepakker for arbeidstakere og naeringsliv viser også bred enighet om at det er fellesskapet, ikke enkeltmennesket, som skal betale.
Dugnad er bra. Det er også lett å vaere enig i at helse må komme før økonomi. Vi kan naturligvis ikke ta hensyn til hverken budsjettbalanse eller handlingsregel når liv står på spill. Men det er jo ikke bare økonomien som lider. Og det er noen som betaler enn langt høyere pris enn andre.
Stenging av skoler og barnehager har fjernet livets eneste fristed for barn som lever i utrygge hjem der foreldre strever med rus og psykiatri. De er helt alene når dørene til hjemmets fire vegger lukkes og familien er alt vi har. Omtrent 90.000 barn i Norge har en mor eller far som sliter med alkohol, anslår Folkehelseinstituttet. Barnevernet har ikke fått ekstra ressurser til å håndtere økte oppgaver. Funksjonshemmede barn har mistet sitt dagtilbud og kanskje det eneste stedet de har noen å kommunisere med på tegnspråk. Rusmisbrukere blir i mange kommuner fratatt tilbudet sitt fordi lokalene de bruker skal gjøres om til testsentre. Eldre og demente flyttes til nye sykehjem fordi sykehjemmet deres må frigjøres. Mange, mange flere som allerede lever ensomme og isolerte liv er enda mer isolerte og ensomme enn før. Alt dette er også helse. Alt dette skjer nå i de aller fleste kommuner.
Koronakrisen er en nasjonal krise. Men ansvaret for beredskap og for de aller mest sårbare innbyggerne, er også kommunenes. Det er en dugnad jeg håper mange kommuner vil delta i.
Sigrun Gjerløw Aasland, konstituert leder i Tankesmien Agenda