Sprekk og ansvar
SDet mest problematiske ved kostnadssprekken er det inntrykket som gis utad – til skattebetalerne.
tortingets byggeskandale gjør en ny omdreining. I en redegjørelse siste dag før juleferien forsikret stortingspresident Olemic Thommessen (H) at den nye kostnadsrammen holdt, etter å ha økt fra 1,1 til 1,8 milliarder kroner siden anslaget i 2015. Nå viser det seg at det må plusses på ytterligere en halv milliard, og torsdag fratrådte stortingsdirektør
Ida Børresen sin stilling.
Dermed tok hun –eller ble muligens pålagt å ta – ansvar for ikke å ha oppdatert presidentskapet på den siste kostnadsutviklingen, som hun selv ikke skal ha blitt tilstrekkelig oppdatert på av sine medarbeidere. Finanskomiteens leder Henrik Asheim (H) spør betimelig nok om man nå vet at det ikke kommer flere overraskelser, og neppe noen bør ta sjansen på et beroligende svar.
ASHEIMS NESTE spørsmål er det antagelig enklere å besvare. Å nedskalere prosjektet med ombygging og ny nedkjørsel til det underjordiske service- og garasjeanlegget er noe man i så fall burde ha tenkt på før. Men det Stortinget utvilsomt skulle ha tenkt på, var å overlate prosjektet til statens eget kompetanseorgan, Statsbygg. Stortinget bør holde seg til sitt eget kompetanseområde, å gi lover og vedta statsbudsjetter. Å selv vaere byggherre på et så stort budsjett var et alvorlig feilgrep.
SISTE ORD om å ha, og å ta, ansvar er neppe sagt med stortingsdirektørens avgang noen uker før åremålet uansett var omme. Da Stortinget trådte sammen i fjor høst, ble Thommessen gjenvalgt med knapt flertall. For første gang siden 1972 ble det stilt en motkandidat ved presidentvalget, og bakgrunnen var byggeskandalen. Det er en tverrpolitisk oppfatning at kostnadssprekken snarest må opp i Stortinget igjen. Trolig blir det en ny runde i kontroll- og konstitusjonskomiteen.
MAN KAN SAKTENS se det ironiske i at komiteen nå ledes av Dag Terje Andersen (Ap), som var stortingspresident da byggeprosjektet ble vedtatt og byggherreoppdraget plassert i eget hus. Om saken bør få konsekvenser for Thommessen som «toppsjef», er et spørsmål som krever grundig overveielse. Det mest problematiske ved kostnadssprekken er det inntrykket som gis utad – til skattebetalerne – om mangelfull styring i eget hus, i en tid med skjerpede krav til nettopp kostnadsbevissthet.