Per, døden og livet
Filmen om Per Fugellis siste tid er STERK KOST. Den er VAKKER. Bevegende. Full av kjaerlighet, glede, og sorg, som er prisen vi betaler for å elske. Men først og fremst er den ekte og sann om livets siste fase. Ikke alle får en lang dødsfase som en del av livet. Men vi skal alle dø. Det gjør denne filmen så livsaktuell. Å leve med døden som en realitet, gir en dypere klangbunn til livet. Alt vi skal skilles fra. Alle vi skal dø fra. Alt vi elsker som vi skal forlate. Alt vi sørger over å miste. Ikke minst oss selv. «Laer oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet,» står det i den gamle boka.
Å telle dagene. Vite at vi skal dø. Ikke rømme fra det. Heller ikke drukne i depresjon og sorg over det. Det er livskunst. Som ofte belønnes med takknemlighet over selve livet og alle dets gaver.
Per sier i midten av filmen, når hjernen hans er angrepen av flere og raskt voksende kreftsvulster, at det er en trøst å vite at han når som helst kan si at han ikke vil ha mer av de medisinene som holder sykdommen i sjakk. Han kan la døden overta. Det er en stor trøst for han å vite at han kan det.
Jeg forstår han. Å ha kontroll over sitt eget liv, er et grunnleggende behov hos oss mennesker. Og det jeg og de fleste frykter mest er å komme i den situasjonen at andre må bestemme over oss og ta avgjørelser for oss. Et av argumentene for eutanasiforkjemperne (aktiv dødshjelp) er nettopp dette at de ønsker å ha kontroll over egen død. Kunne si at nå er nok, nok. Nå er plagene med å leve større enn gledene ved livet, jeg ønsker å gjøre det slutt.
Men det den døende da gjør, er nettopp å overlate avgjørelsen til andre. Det er ikke den døende som tar avgjørelsen om å iverksette dødshjelpen. Det er en nemd. Det er leger. Fagfolk.
I tillegg er det de som skal utføre dødshjelpen, enten aktivt eller ved å tilrettelegge for den. Ikke bare overlater en ansvaret til andre, en pålegger også andre å sørge for at ens eget liv avsluttes. Noe som for de fleste helsepersonell med mål om å redde liv og lindre lidelse vil vaere en belastning.
Slik det nå er, har vi alle full rett til å si at vi vil slutte med aktiv, livsforlengende behandling. Ingen kan overprøve det valget, så lenge vi er tilregnelige. Vi vil i stedet få aktiv, lindrende behandling og pleie som har som mål å gjøre den siste livsfasen så bra som mulig for den døende og de pårørende.
Døden er en del av livet. Å våge å leve den fullt ut, har et formål – visdom i hjertet. Er visdom en verdi som fortsatt etterspørres? Vet vi hva det er? Og dermed hva vi går glipp av om vi ikke søker den?
Takk, Per Fugelli, for at du våget å leve din død slik du gjorde. Du har gitt oss noe å tygge på der!
Synnøve Johanne Rydningen