Nero kastet Roma ut i kaos
Da Nero hadde ryddet sin maktsyke mor av veien, viste hans sanne blodtørstige jeg seg for alvor.
Romerne var lettet da Agrippina døde, men lettelsen ble kortvarig, for Nero viste seg raskt å vaere like ondskapsfull som sin mor. Han fikk ektefellen Octavia drept slik at han kunne gifte seg med elskerinnen Poppaea Sabina – som han siden sparket i hjel.
Også vanlige borgere fikk svi under Neros ondskap. Antall henrettelser på grunn av majestetsfornaermelse steg jevnt. Da en stor del av Roma brant i 64, ga Nero de kristne, som den gang var en mindre sekt, skylden og forfulgte dem uten nåde. Kanskje sto den gale keiseren selv bak brannen, for da ilden døde ut, konfiskerte han en del av det ødelagte området og bygde en praktbolig.
Neros tyranniske oppførsel og en kostbar krig mot Armenia førte til opprør som til slutt kostet ham regjeringsmakten. I år 68 reiste pretorianergarden seg sammen med spanske og galliske legioner mot ham, og han måtte flykte fra Roma. I juni 68 begikk han selvmord, og Neros død kastet Roma ut i en krise. I løpet av bare ett år satt hele fire keisere ved makten.
Trusselen fra Britannicus forsvant imidlertid plutselig. Han døde 11. februar år 55. I likhet med Claudius falt han om under en festmiddag. Nero avfeide opptrinnet med at Britannicus bare hadde fått et av sine hyppige epileptiske anfall og at det snart ville gå over.
Men det gikk ikke over. Mens Nero, Agrippina og alle de fornemme gjestene mesket seg i en overflod av mat og vin, trakk Britannicus sittsiste sukk.
Til tross for at vinden ulte og det pøsregnet, fikk Nero rivalens lik kremert allerede samme natt. Den unge keiseren ville kvitte seg med bevisene, ifølge onde tunger.
Med Britannicus ute av bildet strammet Nero skruen et par hakk overfor Agrippina. Han bestakk pretorianergarden, som alltid hadde vaert naert knyttet til Agrippina, til i stedet å vaere lojale overfor ham.
Nero fikk også fjernet Agrippinas germanske garde. Samtidig begynte han å legge møtene som hadde gjort det mulig for Agrippina å holde seg i forbindelse med Romas betydningsfulle menn, utenfor palasset.
Hvordan forholdet mellom dem utviklet seg i årene 55 til 59, vet ikke historikerne, for Agrippina forsvinner stort sett ut av kildene disse årene.
Men det som er klart, er at Nero i 59 bestemte seg for å drepe sin mor. Trolig var årsaken at keiseren hadde enda en affaere med den fornemme kvinnen Poppaea Sabina, som gikk så langt som til å kreve at han giftet seg med henne.
Livredd for at makten skulle gli ut av hendene hennes, grep Agrippina til desperate metoder. Ifølgeryktene oppsøkte hun til og med Nero om ettermiddagen da han hadde drukket og prøvde å forføre ham.
Men til ingen nytte. Agrippina hadde hjulpet ham til makten, nå var hun bare i veien. Men å finne ut hvordan han skulle bli kvitt henne, var ikke enkelt.
Gift var utelukket, for det ble fortsatt snakket etter det som skjedde med Britannicus. Et direkte fysisk angrep ville avsløre ham med en gang. Agrippina måtte dø i en båtulykke.
Under en festival i mars 59 fulgte Nero sin mor om bord på et skip som lå ankret opp i havna ved Baiae, en ettertraktet ferieby blant Romas elite. «For deg lever jeg, gjennom deg regjerer jeg», utbrøt han tilgjort mens moren gikk om bord.
Vaeret var rolig og natten mørk da skipet stevnet ut. Plutselig raste et halvtak sammen over Agrippina der hun lå og nøt freden i en sofa på dekk.
Besetningen løp forvirret rundt, og midt i kaoset falt Agrippina i vannet. Men hun viste seg å vaere like sterk som hun var ondskapsfull.
Hun hadde slått seg kraftig i skulderen i fallet, men likevel svømte hun i land, spaserte til praktvillaen Nero hadde installert henne i, og pakket seg inn i varme tepper.
Da Nero hørte at Agrippina hadde sluppet levende fra det, sendte han en tropp soldater ut til villaen.
Her sparket de inn døren og overmannet Agrippina. En av soldatene slo henne i hodet, før en annen trakk sverd for å drepe henne. Ifølge myten skal Agrippina før det dødelige støtet ha ropt ut: «Slå til mot skjødet som ga liv til Nero».
Nyheten om Agrippinas død fikk lettelsen til å spre seg i Roma. Nero benådet mange av de uskyldige borgerne som Agrippina hadde satt i fengsel, men han slapp ikke helt unna moren. Den unge keiseren fortalte med uro hvordan morens gjenferd jaktet på ham med smellende pisker og flammende fakler. Selv i døden var Agrippina Romas ondeste kvinne.
LES MER
Anthony A. Barrett: Agrippina, Batsford, 1996 Josiah Osgood: Claudius Caesar – Image and Power in the Early Roman Empire, Cambridge, 2011 Barbara Levick: Claudius, Batsford, 2001 M. Moltesen, A.M. Nielsen (red.): Agrippina Minor – Life and Afterlife, Ny Carlsberg Bibliotek, 2007