Fra Manhattan til Homborsund
En virkelig globetrotter er blitt ny leder for menighetsrådet i Eide, den lille sørlandsbygda helt vest i Grimstad. Hans navn er Hans Erik Ruud.
- Hvordan havnet du i vakre Homborsund, av alle steder?
- Da jeg i 1976 giftet meg med Birte Skaar, datter til tidligere sogneprest i Eide og Landvik – Palmer Skaar - ble hytta i Homborsund en naturlig samlingsplass for familien. Seinere overtok vi hytta og bygde den om til permanent bolig for oss.
- Du har en lang og internasjonal karriere knyttet til kirkelig profesjonelt arbeid, og var sjømannsprest i New York da det smalt 11. september 2001. Fortell!
- Det var en helt vanlig dag der vi var på sjømannskirken og forberedte morgenmøte. Plutselig ringte TV2 og ville ha kommentar på nyheten om at et fly hadde styrtet inn i Twin Tower. Vi løp skrekkslagne opp på kirkens takterrasse for å sjekke om vi kunne se noe, men vi så ingenting derfra. Deretter fulgte vi katastrofen på CNN live, og så fly nr. 2 styrte inn i det andre tårnet.
Panikken og kaoset som fulgte var overveldende. Folk strømmet inn i kirka, det var ungdom som hadde vaert på Michael Jackson konsert og som skulle besøke Twin Tower samme formiddag, det var et brudepar med følge og det var norske turister og nordmenn med ulike aerender i USA. Det ble stufullt, og enormt mange overnattingsgjester søkte tilflukt og fikk ligge på flatsenger og madrasser i ansattes leiligheter og kirkens lokaliteter. Mange var engstelige og det var en psykotisk stemning!
Vi som jobbet på sjømannskirka måtte roe ned, ivareta enormt mange oppgaver og samtidig lage en plan for håndtering av situasjonen. Alle som kom innom kirken, måtte registreres og gjøres rede for! Det ble lite søvn, pga. bombetrusler, falske ryktespredninger og evakueringer som følge av disse.
- Hvordan har denne hendelsen påvirket deg videre i livet?
- I ettertid fikk hele staben profesjonell assistanse fra Norge for debrifing og bearbeidelse av inntrykk i forhold til katastrofen. Jeg har ikke opplevd angst i ettertid, men jeg kjenner på en årvåkenhet i store forsamlinger av sikkerhetshensyn.
- Du har jo i mange år jobbet internasjonalt på ulike steder på kloden. Du ble “headhuntet” til ditt første utenlandsoppdrag.
- Ja, jeg ble spurt om å jobbe i Den norske sjømannskirken i Dubai. Da var vi småbarnsforeldre med 3 barn på 1, 5 og 7 år. Det var kjempespennende, vi kom rett inn i en muslimsk verden og ble selv en minoritet. Barna gikk på en fantastisk internasjonal skole, de ble kledd i skoleuniformer og opplevde et mangfoldig skolemiljø og den minste gikk i en utrolig flott barnehage.
I denne perioden var jeg spesialutsending for UD og den norske ambassaden, reiste til steder som Saudi- Arabia, Bahrain, Kuwait og Qatar der jeg holdt julegudstjenester, konfirmantundervisning og gjennomførte ulike kirkelige handlinger. Alt måtte foregå internt, da all annen religionsutøvelse enn islam var ulovlig i det offisielle landskapet.
Etter 3 år i Dubai, gikk turen til Hamburg i Tyskland. Det var litt av et kulturskifte, der en streng, tysk organisering satte sitt preg på både innhold og form i Sjømannskirken. Samtidig var det også her spennende tider: Berlinmuren hadde nylig falt, og det ble en nybrottstid i Berlin der norske gudstjenester og kirkelig arbeid i Berlin ble etablert. Tiden var ellers sterkt preget av utfordringer knyttet til sammenslåingen av Øst- og Vest-Tyskland.
- Har du i det hele tatt jobbet i Norge?
- Ja, før vi reiste ut jobbet jeg som kretssekretaer i KFUK/ KFUM. Etter en periode i Hamburg hadde vi behov for å lande litt i hjemlandet. Jeg fikk jobb som personalkonsulent hos Fylkesrådmannen i Aust- Agder, og før den tid takket jeg ja til en nyopprettet prestestilling på Fevik i 1993. Det var en givende tid i en flott og svaert aktiv menighet.
- Men etter 5 år reiste dere ut igjen?
- Ja, da eldste barnet, Hanna, var fløyet ut av redet, gikk turen til New York, der jeg ble ansatt i Den norske sjømannskirken på Manhattan. Vår sønn Martin gikk på FN’ internasjonale skole. Vår yngste datter, Kari, gikk på en fantastisk internatskole 2 timer nord for New York. Birte jobbet på kirken med kulturtiltak, i tillegg til å ha norsk- og kristendomsundervisning for norske barn, noe hun også gjorde i Dubai og Hamburg.
I løpet av denne perioden i USA, var jeg dessuten prosjektleder i OL-kirken i forbindelse med OL i Salt Lake City i 2002.
Fra 2003 var vi tilbake i Norge, og jobb som prost i Kongsberg, et prosti med stort nedslagsfelt helt nord til Geilo og Dagali. Helt til slutt før jeg pensjonerte meg hadde jeg jobben som kirkesjef/kirkeverge i Kristiansand.
- Hva har fascinert deg og gjort inntrykk i de ulike miljøer du har møtt i livet?
- Gjennom arbeidet i sjømannskirken har jeg møtt mange forskjellige mennesker fra ulike samfunnslag og klasser. Det som har slått meg er at folk flest, når de står utenfor sin egen komforsone, er ganske alminnelige. Det som betyr noe i møte med mennesker er ikke hva man har prestert, men hva man er som menneske. De som har gjort sterkest inntrykk er enkeltpersoner med store hjerter – mennesker som har satt spor med menneskelighet og varme.
- Har du hatt noen interesser/ engasjement?
- Uten tvil idrett! Jeg drev tidligere aktivt med skihopping og har konkurrert innen svømming. Har også spilt tennis i perioder. Den idrettslige interessen har fulgt meg hele livet. Har ellers vaert aktiv innen sang og kormiljøer. Og jeg er opptatt av litteratur, og har en spesiell forkjaerlighet for nynorsk!!
- Har du noen visjon knyttet til ledervervet i menighetsrådet – eller noe du spesielt ønsker å bidra til?
- Eide kirke er en perle av en kirke. Det vil vaere viktig å samhandle med de andre i menighetsrådet og med frivillige lag og foreninger for å gjøre Eide kirke enda mer synlig som folkekirke og bruke gode virkemidler for å skape en levende og inkluderende kirke med omsorg for den enkelte gjennom den diakonale tjenesten.