Professoren sikret seg skogen for å verne den
Enka som eide eiendommen Stormylia på Vegårshei var meget religiøs. Hun testamenterte den til Troens bevis i Sarons dal. – Så jeg kjøpte småbruket av Aril Edvardsen, forteller Vidar Selås.
–Egikk og sjeska på denne skauen, sier professor Vidar Selås (63) på Vegårshei. Sommerfuglsamleren og professoren i økologi og naturforvaltning kjøpte gården i 2001 – ikke minst for å sikre og verne den gjennom frivillig vern. Stormylia er blitt et av tre skogreservat på Vegårshei.
Snøen ligger fortsatt der på gården. Men under vinterdyna myldrer det med liv.
– Snø isolerer godt mot kulde, så med et snødekke på 50 centimeter eller mer, blir det aldri veldig kaldt i luftrommet mellom snø og bakke. Her er smågnagere og spissmus aktive vinteren gjennom. Mange insekter ligger i dvale, noen nede i jorda, for eksempel sommerfuglpupper, som bare venter på sol og varme for å klekke, sier Selås.
SMÅBRUKET
Inne er det fyr i peisen på det gamle småbruket hvor professoren har skapt seg et hjem.
Småbruket ble testamentert til Troens bevis i Sarons dal, og Vidar var en av tre som la inn bud. Han fikk tilslaget på landbrukseiendommen.
Da Vidar overtok småbruket i 2001, var det tre stikkontakter og en kaldtvannskran i huset.
– Ifølge naboene så var det slik at når ekteparet skulle bruke kokeplata, måtte de skru av alt lyset.
Men Vidar ville bo der. Han fikset et rom på loftet og begynte fra en kant. Det var skogen han ville ha. De 720 målene med gammel skog.
– Huset var noe jeg måtte ta på kjøpet.
SKOGEN
Skogen er i vinden, etter at komikeren Bård Tufte Johansen tok på seg en annen hatt, og viste Tv-seerne hvordan stoda er i de norske skoger i dag. De er begge bekymret for naturtapet.
– Bårds program har vært veldig bra, sier Vidar Selås om Tv-programmet «Oppsynsmannen» på NRK.
Han har ingenting imot at kunnskapen om feltet han brenner for økes.
I «Oppsynsmannen» viser Bård Tufte Johansen hvordan det bygges ned natur i Norge tilsvarende arealet til to fotballbaner hver dag.
EKSTREMT
Vidar mener det tenkes feil rundt utnyttelsen av skogen vår. Og at det er viktig å frede mer, mener han.
– Det er ikke det å frede som er ekstremt. Det er det å utnytte alt som er ekstremt.
Han mener vi må bli bedre til å kartlegge den viktigste skogen som må tas vare på. At det må bli litt strengere regler enn det er i dag. Og at man ikke må gå i gang å hogge helt uten videre.
Det er også skog som skal drives. – Men det er ikke nødvendig å presse den siste dråpa ut av sitronen, sier han.
SIN EGEN SKOG
På Stormylia har det ikke vært drevet hogst siden 1800-tallet. Han som bygde småbruket i sin tid var snekker og hadde noen husdyr. Dermed var det ikke nødvendig å ta ut tømmeret på Stormylia. Det er i hvert fall det Vidar tror.
– Trær i skogen var som penger på bok. Målet har hele tiden vært å frede den gjennom frivillig vern.
– Jeg ventet litt, for jeg var usikker på hvordan bygdefolket ville reagere, sier han.
Det var ikke vern som sto fremst i pannebrasken i 2001 heller.
– Faren min hjalp meg med å rydde innmarka, han holdt på med ved der i ti år. En gang hadde han besøk av en av Åmlis gamleordførere. Han ble helt opprørt da han hørte at ingenting skulle gjøres i skogen. «Du må hogge skogen, og utnytte ressursene!», sa han.
Men slik tenker ikke Vidar.
OPPVEKST
Selv ble Vidar fascinert av skogen – og livet i den – ganske tidlig.
Vidar vokste opp ikke så langt unna Stormylia, på Selåsvatn. Med Selåsskauen og Mosbergskauen i nabolaget.
– Jeg var ikke interessert i jakt og fiske. Men jeg likte å være ute i naturen, og jeg begynte å samle på sommerfugler da jeg var ti år, forteller han.
Han vingla litt når det gjaldt utdannelse i starten, og tok først Handel og kontor.
– Jeg skjønte jeg hadde havnet på feil utdannelse da læreren sa «tid er penger, og penger får vi aldri nok av». Det er ikke meg, sier han og smiler.
Det tok han konsekvensen av og gikk over til naturfag. Sommerfuglsamleren endte opp med å bli professor i økologi og naturforvaltning, og fikk stipendiat på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås i 1994.
– Jeg jobbet der i 24 år, forteller han.
LIVET I SKOGEN
Vidar oppfylte boplikten da han kjøpte landbrukseiendommen i 2001 og bodde der i sju år. Så kjøpte han et hus på Ås. Da han gikk av som 57-åring, flyttet han tilbake til Stormylia.
Skogen sin bruker han aktivt.
– Jeg bruker en del tid der, ja. Ofte med sommerfuglhåven.
Stadig sender han inn søknader om dispensasjon for å fange insekter i reservatet.
Han bruker dem i undervisning.
– Men aldri mer enn fem. Det å samle må aldri bli viktigere enn å bevare bestanden. Insekter er produktive. Bare vi ikke ødelegger leveområdene, er det sjelden noe problem at det fanges inn noen eksemplarer, sier han.
Han jobber også med å reetablere arter som er forsvunnet fra området.
– Noen arter er veldig viktige for oss. Dør eika, forsvinner tusenvis av arter i dragsuget. Det samme skjer hvis blåbærplanta forsvinner.
Han tar en pause fra insektene, og kommer med en lang avhandling om hvordan rypebestanden henger sammen med blåbærplanten.
– Det er gode rypeår etter gode blåbærår. Bladet Jakt & fiske har vært på besøk på Stormylia for å skrive om saken.
MANGLENE
Problemene med naturtap er mange, mener Vidar.
– Vi må tenke på hvordan skogen og trærne var opprinnelig. Og at en uendelig mengde arter er avhengig av disse store plantene.
En god del arter er avhengig av de gamle trærne. Eika kan bli 1000 år gammel.
– Vi hogger når trærne er ferdig med puberteten, og mange arter har forsvunnet. Det er mangel på gammelskog av osp og bjørk, og til dels rogn. Det er svært lite av slik skog i Norge. Det er kolossalt mange arter som bor i Edelløvskauen. Og når man driver flatehogst, planter man ofte gran etterpå. Vi har skapt kunstig skog, påpeker han.
Flatehogst begynte man med i Norge på 1950-tallet.
– Det er også mangel på dødt trevirke. Det er for få trær som får dø og bli liggende. Mange faktorer spiller inn for de ulike artene. Fuktighet, er det et stort tre, et lite tre, er det soleksponert … Ulike deler av treet gir ulike muligheter. En type bille lever for eksempel på døde furuer, uten bark, som er soleksponert, opplyser han.
DET BESTE VI HAR
– Vi har ikke urskog igjen, men vi må ta vare på det beste vi har, mener professor Selås.
Han mener man kan drive skogen uten å hogge snaut.
Og han merker en endring han synes er til det positive.
– Mye som skjer på miljøsiden er kosmetisk, men det er mer og mer fokus på tiltak om virker. Da jeg var nyutdannet, lignet det å verne mer på å lage park. Det skulle se pent ut. Nå får noen gamle trær stå, det var helt utenkelig for 50 år siden, sier han.
For Vidar er det enkelt å forsvare et bedre naturvern.
– Hvorfor skal vi ta vare på det biologiske mangfoldet? spør han og svarer selv:
– Vi har en naturarv, akkurat som vi har en kulturarv. Vi må ta vare på den. Dessuten er og kan mange arter bli viktige for genteknologi og medisin. Det er en skattkiste vi kan ha glede og nytte av i fremtiden.