Mange land satser på kjernekraft, regjeringen later som det ikke eksisterer
Nylig kom nyheten om en storstilt satsing på kjernekraft fra Storbritannia, hvor man tar sikte på å firedoble energiforsyningen og få 25 prosent av alt kraftbehovet fra atomkraft innen 2050.
Statsminister Rishi Sunak begrunnet satsingen med at: «Kjernekraft en den perfekte motgiften mot energiutfordringene som Storbritannia står overfor. Kjernekraft er grønn, billigere i det lange løp, og kommer til sikre Storbritannias energiforsyning». Sunak trakk også fram jobbene satsingen vil skape, sammen med energisikkerheten og energiuavhengigheten fra despotiske regimer.
Storbritannia er langt fra det første landet som kommer med slike satsinger etter hvert som fler og fler land har sett alle fordelene teknologien gir med regulerbar stabil kraft, lite arealbehov, lite naturødeleggelse, lang levetid og ikke minst rimelige energipriser. I vårt nabolag satser Sverige, Finland, Polen, Frankrike og flere andre stort på kjernekraft framover.
Kjernekraft ble fremhevet som en av løsningene på COP28 hvor USAS John Kerry uttalte «vitenskapen forteller oss at du ikke kan komme til netto null i 2050 uten kjernekraft», og 22 land forpliktet seg til å tredoble kapasiteten til kjernekraftenergi innen 2050.
Mens energiministre fra hele Oecd-området samles for å få fart på utviklingen av kjernekraft, gjør regjeringen og noen organisasjoner i næringslivet sitt beste for at debatten i det hele tatt unngås i Norge. nergiminister Terje Aasland mener at kjernekraft ikke er veien å gå for Norge, og statsråden er også mot utredning av behovet og mulighetene for fremtidig kjernekraft i Norge. «Mer fakta behøves ikke, grunnlaget man har fra 70-tallet er tilstrekkelig og kjernekraft er en avsporing» er den korte oppsummeringen fra regjeringen. NHO er tilsynelatende enig i det synspunktet, og Rystad-rapporten om kjernekraft som ble lansert nylig, på oppdrag fra NHO, Norsk Industri og Fornybar Norge, har fått mye fokus og kritikk fra flere hold for at konklusjonene fremsto som skreddersydde og negative hva gjaldt kjernekraft. Kritikken mot rapporten gikk også ut på metodefeil, og at det ble satt opp urimelige – eller rett og slett feilaktige regnestykker for kjernekraft som gjorde at kjernekraft fremsto vesentlig dyrere enn andre alternativer. Det ble også forutsatt massive statlige subsidier for kjernekraft i rapporten, mens alternativer som vindkraft ble framstilt helt motsatt, i mest mulig positivt lys.
EMer fakta på bordet om temaet er bra, men det fordrer at det er uhildet og objektive fakta som likebehandler energityper som bringes til torgs.
Onde tunger har påstått at rapporten kunne virke å skulle punktere debatten om kjernekraft, slik at innsatsen og ressursene fortsatt kunne konsentreres om storstilte grønne satsinger med betydelige subsidiebehov. Men hvis det var strategien, så lyktes man dårlig, da kjernekraft er enda mer diskutert enn før og får stadig flere forkjempere i Norge.
Det er forunderlig at aktører i
næringslivet som ikke sjenerer seg for å be om statlige subsidier og støttepakker for mer eller mindre umodne energiprosjekter, plutselig har et problem med eventuelle subsidier når det gjelder kjernekraft. Det settes opp en standard for kjernekraft som det hverken gjøres for havvind, hydrogen, CCS, batterifabrikker, eller andre av teknologiene og industriene der det forventes at staten skal ta et medansvar og risiko. Ankepunktet mot statssubsidiert kjernekraft fremstår enda mer merkelig ettersom det er investorer med privat kapital som har meldt sin interesse for å bygge kjernekraft i Norge. Det har så langt ikke blitt fremmet et eneste krav om subsidier og annen statsstøtte, og for å være ærlig, det er forfriskende! Her har NHO noe å lære!
Det finner sted en realpolitisk reorientering i flere regioner som har resultert i fornyet interesse for kjernekraftenergi fra mange av de største økonomiene i verden, og både FN og IEA regner kjernekraft som en av løsningene på fremtidens utslippsfrie energibehov. Denne utviklingen i verden og i Vesten gir store muligheter for læring, for samarbeid og for storska
Vla produksjon av kjernekraftteknologi, hvis vi griper den. Norge står derimot på sidelinjen, da regjeringen har stemt ned alle Frps forslag om å utforske kjernekraftsamarbeid med våre naboland og delta i EUS kjernekraftsamarbeid. Norge er vanligvis positiv til deltakelse i internasjonale fora og ofte stor sponsor, slik er det ikke når det gjelder kjernekraft av uforståelige grunner. årt naboland Sverige ruller nå ut sin egen kjernekraftplan, der målet er en massiv utbygging av kjernekraft innen 2045. Statsminister Kristersson kaller utbyggingen sentral i den svenske energipolitikken og det viktigste tiltaket for å nå målet om doblet strømproduksjon som også er fossilfri (E24.no, 21.12.23). Finland har planer om å bygge sin første små modulære reaktor (SMR) innen 2030. Polen vil begynne byggingen av sitt første kjernekraftverk allerede i 2026, og har ambisjoner om 270 TWH kjernekraftproduksjon innen få tiår, fra 0 kjernekraftverk i dag.
FRP mener Norge begår en stor feil når døren for kjernekraft lukkes. Tvert om bør vi benytte momentet og satsingene vi ser nå til
Vå også bygge opp norsk kompetanse på dette området. Behovet for uhildet oppdatert kunnskap, gjerne i samarbeid med fagmiljøer i våre naboland er presserende, og noe som ledende aktører i politisk ledelse og i næringslivet burde ønske velkommen, istedenfor å låse seg til utdaterte og uriktige konklusjoner om kjernekraft. i vil derfor utfordre regjeringspartiene med en interpellasjon i Stortinget i februar om hvordan man skal få oppdatert faktakunnskap på bordet. Før vi deretter vil jobbe fram representantforslag basert på svarene i debatten slik at vi tilrettelegger for at kjernekraft endelig skal vurderes seriøst og faktuelt, og ikke baseres på utdatert kunnskap og ideologisk motstand slik som nå. Framtidens energipolitikk er for viktig og for avgjørende for mange samfunnsområder til at beslutninger på sviktende grunnlag kan bli stående!
Frp mener Norge begår en stor feil når døren for kjernekraft lukkes.