«Tvangsoppløsning»?
Det kanskje mest snodige uttrykket som en del storkommuneforkjempere bruker, er «tvangsoppløsning».
De sier altså i praksis at lokaldemokrati – folkeavstemning – er tvang? Uten at vi engang vet valgets utfall ennå! Det er så til de grader orwellsk nytale at man snaut finner ord.
Jeg må for øvrig gjenta et moment som flere av oss har vært innom tidligere, men som bevisst ignoreres av motdebattanter: Denne lange og slitsomme striden kunne egentlig vært unngått, ved at daværende regjering hadde godtatt kommunestyrevedtaket i Søgne den 22. juni 2016, om at enhver videre forhandling om «K3» skulle avsluttes. Hadde dette vært avslutningen – den naturlige, logiske og demokratiske sådanne – så ville det også betydd at Songdalen falt tilbake på «K1». Flertallet i Songdalen kommunestyre sa som kjent «ja» til «K3», men kun hvis flertallet i Søgne kommunestyre gjorde det samme. «Men Søgne sa nei»! Dette er forlengst blitt et slagord i seg selv.
Men det var dette essensielle forbeholdet som fylkesmann Ytterdahl valgte å «holde under hatten» i sin redegjørelse opp til storting og regjering. Noen av de 169 stortingspolitikerne må ha visst om Songdalens forbehold, men de valgte å tie stille om det – og dermed ble det fattet et stortingsvedtak om tvangssammenslåing. Et vedtak på uriktig grunnlag – og ovenikjøpet med kun én stemmes overvekt. 85 mot 84. Man kan bli matt av mindre. Man hadde det snodige resonnement at Søgne «sto i veien» for Kristiansand og Songdalen. Dette ble dobbelt feil – både pga. forbeholdet til Songdalens kommunestyre, og pga. det faktum at Søgne beviselig ligger på «yttersiden» av Songdalen og Kristiansand. Disse to kommunene kunne uhindret slått seg sammen, siden altså Søgne ikke ligger kilt inn imellom dem! Et logisk spørsmål her: Kan det tenkes at Songdalen simpelthen ikke turde gå inn som bydel i Kristiansand uten at storebror Søgne var der til å passe på dem? I så fall: Burde ikke en slik bekymring sagt disse lokalpolitikerne noe - om at hele sammenslåingen var en dårlig idé?
Uansett: Etter flere år fant noen en åpning i lovverket til å få en omkamp. «Inndelingsloven». Noe som igjen har utløst en nesten fascinerende grad av kreativitet hos motkreftene. En løs føderasjon av storkommuneforkjempere har brukt de utroligste metoder og uttrykk. Inklusive dette før nevnte absurde ordet «tvangsoppløsning».
Men nå nærmer vi oss avstemningsperioden. 22. januar til 2. februar. Velger folk i Søgne og Songdalen å gripe sjansen til å få selvråderetten, ressursene og identiteten tilbake? Eller lar de seg snakke i senk av skremsler og «kostnadsskam», som jeg kaller det? Snart får vi svaret. Spennende tider!
Ett er uansett sikkert: Toget går nå – og det settes ikke opp ekstraavganger igjen senere!