Lukas klarte ikke å sitte i ro i timene
Lukas (20) har dysleksi. Da han ikke klarte å følge med i timene lenger ble han urolig. Da endte han ofte opp alene på et grupperom.
– Jeg ble urolig fordi jeg ikke klarte å følge med i timene lenger, forteller Lukas (20).
Han er en av guttene som politikere og eksperter snakker mye om, men sjelden med.
Nylig la Stoltenberg-utvalget ut sin rapport om kjønnsforskjeller i skolen. Her kommer det fram at det er betydelige forskjeller mellom gutter og jenter gjennom hele utdannelsesløpet (se fakta).
Hva skal egentlig til for å løfte guttene? I en serie artikler vil Faedrelandsvennen prøve å belyse dette temaet.
KLARTE IKKE Å SITTE I RO
På Jobbskolen i Kristiansand treffer vi 20 år gamle Lukas som forteller om sine erfaringer med norsk skole.
– Jeg har en sterk form for dysleksi. Også klarte jeg ikke sitte i ro. Det var det som var problemet mitt, forteller han.
– Hvordan så en side med tekst ut for deg?
– Jeg kunne fint lese de første linjene, men da jeg kommer lenger nedover siden mistet jeg oversikten. Jeg kunne lese den samme linjen flere ganger, forteller Lukas.
Nå som Lukas har blitt eldre har det blitt lettere å lese, spesielt dersom han leser noe han er interessert i. Da er han motivert.
– Alt henger sammen med lysten til å lese, forklarer han.
SATT ALENE PÅ GRUPPEROM
Lukas opplevde at han ikke fikk den hjelpen han trengte på grunnskolen. PC og lydbøker var til liten hjelp.
Lukas trivdes ikke på skolen. Miljøet var dårlig, og han fant stadig oftere på unnskyldninger for ikke å komme.
SITAT: Trenger jeg en pause etter et kvarter må jeg kunne stå opp og gå litt rundt. Så kan jeg gjerne sitte og jobbe to timer i strekk
Til slutt klarte han ikke å følge med i timene lenger. Samtidig så han at alle de andre i klassen klarte å henge med, utenom han.
– Hva gjorde laererne da du ble urolig i timen?
– Da ble jeg som regel sendt ut av klasserommet, eller så ble jeg bedt om å jobbe for meg selv på et grupperom.
– Hva gjorde du da?
– Det var så dritt kjedelig å bare sitte der. Jeg ville jo mye heller ha det gøy. Så da gjorde jeg som jeg ville. Etter hvert ble det en vane, og jeg brydde meg ikke om det lenger. Jeg mistet lysten til å laere.
På videregående ble det bedre, og Lukas besto fagprøven som bilmekaniker. Men siden han strøk i norsk og engelsk fikk han ikke fagbrevet.
Det var Nav som til slutt sendte ham til Jobbskolen for å ta eksamen i fagene han manglet.
VIL JOBBE I NORDSJØEN
Faedrelandsvennen treffer Lukas et par måneder etter at han er i gang. Han merker at det er mye han har gått glipp av. I mai er det eksamen. Han tror det skal gå bra, i alle fall i norsk.
– Målet er å få fagbrevet mitt. Men jeg vil ikke jobbe som bilmekaniker. Jeg vil få meg en jobb i Nordsjøen, forteller han. – Hvordan har du det nå? – Helt fantastisk. Stemningen er god, man blir kjent med mange folk og det er ikke det samme presset som på skolen. Jeg føler at jeg kan slappe av.
– Slappe av?
– Ja. På skolen skal du sitte i ro i 45 min. Så har du en kort pause på 5 minutter. Så er det nye 45 minutter før det er pause. Slik går hele dagen. Det fungerer ikke for meg. Trenger jeg en pause etter et kvarter må jeg kunne stå opp og gå litt rundt. Så kan jeg gjerne sitte og jobbe to timer i strekk.
– TEORI ER IKKE NOE FOR MEG
Lukas skulle ønske at han hadde fått et lignende tilbud allerede på barneskolen. Han mener at det vanlige skolesystemet er for rigid. Unge gutter med masse energi blir bedt om å sitte i ro bak en pult, time etter time, år etter år.
– Det passer for noen. Andre trenger mer pusterom.
Lukas skulle også ønske at mer av skolegangen hadde bestått av mer praktisk arbeid. På ungdomsskolen fikk han tilbud om å vaere med i en arbeidsgruppe som var ute og jobbet sammen med en laerer som var tømrer.
– Da fikk jeg gode tilbakemeldinger. Jeg liker å jobbe med nevene mine. Teori er ikke noe for meg.
– ALLTID EN HISTORIE BAK
– Hvordan mener du skolen kan bli bedre?
– Det viktigste er at laererne tar seg tid til å se hvordan hver enkelt elev skal laere og trives. Du kan ikke gi de samme oppgavene til en som har en adhd-diagnose og en som ikke har noen diagnose. Alle er forskjellige, og det glemmer ofte laererne.
Han presiserer at ikke alle laerere er dårlige. Han husker godt «drømmelaererne», de som gjorde en ekstra innsats for at han skulle laere.
– Det er alltid en grunn til at noen oppfører seg slik som de gjør. Det er alltid en historie bak, sier han.