Det regjeringen aldri vil snakke om
Regjeringen mener den økte innvandringen er hovedårsak til de økte forskjellene. Opposisjonen mener det handler om dårlig integrering, og at det største problemet er at rike blir rikere.
Faedrelandsvennen oppsummerte hvor fast diskusjonen står i lederen lørdag 2. mars. Når finansministeren skylder på innvandrere, forsøker hun i realiteten å legge lokk på det reelle problemet. Derfor snakker hun ikke om at i bl.a. Agder er det flertall av etnisk norske blant dem som går under betegnelsen fattige. Hun snakker heller ikke om det leder av EL- og It-forbundet Jan Olav Andersen skrev om i VG nylig; at i Europa har det oppstått en ny gruppe arbeidere. Det er folk som er i arbeid, men som likevel er fattige.
I et manifest av en bok for oss som har trodd vi lever i et demokrati, river den britiske filosofen Raoul Martinez i stykker illusjonene. Han går systematisk til verks for å løse opp trådene i «Frihet. Makt, kontroll och kampen för vår framtid», slik tittelen er på den svenske utgaven.
Martinez beskriver hvordan vi alle er en del av det store fødselslotteriet. Vi er uskyldige tilskuere til vår tilstedevaerelse i verden helt fra fødselen av. Vi velger ikke å bli født, heller ikke hvilket miljø vi blir født i, ikke religion, ikke om vi blir født i et fredfullt villaområde eller i et krigsområde. Vi kan heller ikke velge om vi er glade eller ulykkelige, friske eller syke. Det meste handler om vår biologiske arv og det miljøet vi utsettes for, mener Martinez. O m vi tror at hvert menneske selv har ansvaret for sitt lodd i livet, er det nettopp det samfunnet vil at vi skal tro. Det er nemlig mye lettere å rettferdiggjøre forskjeller i makt, rikdom og muligheter på den måten. Om de rike fortjener sine privilegier og de fattige sin armod, da er jo alt i orden!
Men slik er det ikke. Martinez beskriver situasjonen slik: Den primaere funksjonen for et juridisk system er å gagne dem som former det. Rettssystemet bestemmer spillereglene som alle må følge. Ulike regler følger ulike tjenester. Slaver skriver ikke de lovene som undertrykker dem. Kolonier stifter ikke de lover som utnytter dem. Fagforeninger formulerer ikke de lover som kriminaliserer dem. De lover som under større deler av vestens historie har definert ekteskapet, og som i praksis gjorde hustruen til mannens eiendom, ble ikke formulert av kvinner. De som kjempet for å få slutt på slavehandelen, for å forbedre arbeidsforholdene, motarbeide kolonialismen, utvide stemmeretten, oppnå likeverd mellom kjønn og folkegrupper, stoppe krigen og beskytte miljøet; de var stadig nødt til å sette seg opp mot loven og ble med det utsatt for både politivold og fengsel. I alle disse tilfellene tok loven stilling for de mektiges privilegier og fordommer, mot de maktesløses rettigheter og interesser.
Straff handler om makt, hevder Martinez. Når utformingen av lovene gjenspeiler den store ulikheten i spørsmålet om makt, blir lovverket ikke nøytralt.
Selv i Norge, hvor ulikhet til nå har vaert et mindre problem enn i resten av vesten, er det i ferd med å bryte ut stor misnøye og frustrasjon. Det har ført til et opprør mot regjeringen, som gir seg utslag på meningsmålinger, der mindre partier som Sp, SV og Rødt har fått et kraftig oppsving. Det avspeiles også i debatter på sosiale medier. Her i byen har diskusjonen om makt og kunstsilo vart lenge, og den er knallhard. Alternative medier både lokalt og nasjonalt har gått imot de etablerte medier, som de mener styres av makta; og de har mange sinte lesere med seg. D e store partiene H og Ap får motstand. Begge er svorne tilhengere av arbeidslinja, kanskje den verste synderen når det gjelder økte forskjeller. Arbeidslinja er et resultat av kapitalismen, som gjør at vekst og fremgang hele tiden skal styre utviklingen.
Kapitalismens svake ledd er ifølge Martinez gjerrighet, egoisme og materialisme. Kapitalismen handler om maktkamp. Denne kan ta to uttrykk: Kampen om å lykkes ved å følge spillereglene i et visst spill og kampen om å bestemme hvilket spill som skal spilles. Hvis vi fortsatt tror kapitalismen har noe for seg, bør vi se på resultatene: Utnyttede arbeidere, ulykkelige konsumenter, massearbeidsløshet, uthulet demokrati og klimakrise. Påstanden om at det frie markedet er fritt, er falskt, sier Martinez. Han hevder at det er i naeringslivets interesse å holde deler av samfunnet i nede i fattigdom og maktesløshet. For når arbeiderne er svake kan de utnyttes.
Nylig leste jeg om en mor som må overlate babyen til barnevernet, mens hun soner for en bot hun ikke kan betale. «Slikt rammer bare dem med dårlig råd, og er egentlig gjeldsfengsel», sa advokat John Christian Elden i en twitter-melding. «De fattigste må i fengsel for det som koster oss andre noen tusenlapper,» hevdet jusprofessor Hans Fredrik Marthinussen. G raden av ulikhet skyldes politiske beslutninger. Finansministeren må slutte å skylde på innvandrere. Heller ikke opposisjonen har rett, når den bare klandrer de rikeste. Det foreligger en grunnleggende systemfeil. Menneskeheten har de ressurser som kreves for å utrydde sult, analfabetisme, ekstrem fattigdom og noen av verdens mest dødelige sykdommer. Når den har de redskap som behøves, hvorfor eksisterer da fortsatt ulikhetene? Den store ubalansen i rikdom avspeiler helt enkelt den store ubalansen i makt, mener Martinez.
Et fritt samfunn skaper frie mennesker, men det kreves frie mennesker for å skape et fritt samfunn, skriver Martinez. Martin Luther King poengterte det slik: Hvor der er urettferdighet, kan det ikke bli rettferdighet.
Teksten er forkortet. Red.
Kampen om å lykkes ved å følge spillereglene i et visst spill og kampen om å bestemme hvilket spill som skal spilles.