Ketil Bjørnstads nittitall engasjerer

Fjerde bind av Bjørnstads enorme bokprosjekt – Verden som var min – holder leseren fanget på samme vis som de foregående.

ROMAN

Tittel: Nittitallet – Verden som var min

Forfatter: Ketil Bjørnstad Forlag: Aschehoug

«Å minnes med kjaerlighet. Verden som var min. Seks bøker. Seks tiår. Hovedmotivet er det samme som da Fellini laget Amarcord. Å minnes de menneskene som var der, som f i k k meg til å le, til å forstå, til å gråte og til å elske den gangen», skriver Bjørnstad på side 229. Han skriver så gjerne om de beundringsverdige, de unike, de fantastiske, og ugjerne om de andre. «De andre» må vel da vaere de han ikke beundrer, og noen får sitt pass påskrevet på en måte som er diskutabel.

Fjerde bind av serien handler om nittitallet. Muren faller, Nelson Mandela settes fri, Scandinavian Star brenner, kong Olav dør, Risør kammermusikkfest etableres, Arne Myrdal herjer, Arne Treholt benådes, William Nygaard blir skutt utenfor huset sitt, folkemord i Rwanda, Norge sier nei til EU, Diana dør, Norge slår Brasil i Fotball-vm og Myggen og Henning Berg går på Paradise Club Privé og drikker øl.

Det er lett å minnes sammen med Bjørnstad. Boka er tykk nok som den er, 766 sider, så takk og pris at han ikke har tatt med alt og alle. Det er først og fremst et kunstnerliv og et kunstnermiljø som står i sentrum. Og et oppbrudd fra «den andre» til et forhold med «C.», Vg-journalist som reiser mye, blant annet til Bangladesh.

Sandøya-perioden og samlivet med «den andre» varte i 16 år, men slutter i 1991. «Løgnens tiår» kaller han de siste ti av dette samlivet. Det første han gjør etter oppbruddet er å holde konsert på Down Town i Kristiansand – «en konsert full av feilslag og brå overganger». «Når to mennesker skiller lag, er det en sivilisasjon som går under», sier han ett sted.

Det vrimler av sørlendinger i boka. Mange ganger spiller han med «musikere fra øverste hylle», og da dukker Per Kolstad, Sigurd Køhn, Bruce Rasmussen, Einar Mjåland og Per Fronth opp. Sistnevnte spiller en viktig rolle for Bjørnstad under et besøk i Tribeca, New York. Mye tid vies til omtaler av innspillingsperioder og skriveperioder. Kirkelig Kulturverksted står sentralt, det samme gjør mer og mer ECM med Manfred Eicher.

Interessant er Bjørnstads refleksjoner over hvordan noen mennesker utøver makt på en positiv måte, og hvordan det noen ganger slår over i en motsetning, makten blir ikke til å tåle. Dan Lidholm som var så viktig som autoritet i Bjørnstads unge år, mister mer og mer av sin glans i forfatterens minne.

Dypt inntrykk gjør en rekke små «portretter» av folk som betyr noe for Bjørnstad-gutten, som han ofte kaller seg selv. Åse Marie Nesse blir tegnet med korte riss så det ikke er til å glemme. Bentein Baardson: «Folk sier ofte til meg at jeg brenner lyset mitt i begge ender, men Bentein Baardson er en brann, et leirbål helt alene».

Erik Bye, Ferdinand Finne og Lars (Saabye Christensen) portretteres så man blir rørt og berørt. Bjørnstad deler ut sympatier og antipatier i rikt monn. Noen ganger syns jeg han kunne spart seg for antipatiene, som når en maler kalt Sigve, «en redd liten gutt fra Klepp», egentlig bare ønsket å bli sett og kjøpt av olje-millionaerene hjemme i Stavanger og ellers karakteriseres som tvers igjennom usympatisk.