Et mesterverk som skremmer

●●Dette er den sterkeste og mest opprivende boken jeg har lest på mange år.ikke så mye på grunn av temaet, som for måten boken er skrevet på. Denne lille romanen på kun 108 sider er aldeles skrekkelig, og så annerledes god at den bør få priser i både fjern og naer. Og den bør få folkene i Norsk Hydro til å skjelve i buksene.

Vi treffer to mennesker som ligger ved siden av hverandre, utmattet og kraftløse, utenfor vår tidsregning og normaltilstand, fulle av feberfantasier. Vi vet ikke hvorfor de ligger der. De snakker sammen. De viser seg å vaere en voksen kvinne og et barn; han spør og hun svarer.

Barnet ber henne fortelle alt hun husker, har sett og gjort. Vi skjønner etter hvert at noe har hendt som skal rulles opp. Samtalen flyter inn og ut av feber og virkelighet, i søramerikansk overtro og magisk realisme. Bitvis avdekkes en fryktskapende virkelighet ved hjelp av en sjeldent kreativt oppbygd litteraer spenning.

Forfatteren lar barnet vaere allvitende, som lokker brokker fram fra kvinnen. Hun er opptatt av «bergingsavstanden» hun har til datteren sin Nina, den avstanden hun til enhver tid beregner for å kunne gripe inn og redde henne fra fare. Nina har små, lubne ben og jordskitne fingre. Vi hører henne le og ser henne løpe rundt huset av glede.

Spenningen stiger mellom de to fortellingene, mellom de to menneskene som ligger utstrakt, og i hendelsene som kvinnen husker og forteller.

Etter hvert skjønner vi den dramatiske tegningen om hva som har skjedd, og av hva som stadig skjer i dette lille, navnløse lokalsamfunnet et sted i Argentina.

Historien ender ikke som en sosialrealistisk samfunnskritikk, men med en mors fortvilelse over at hun ikke klarte å sikre «bergingsavstanden». Hun sviktet som mor. Hun enset ikke faren.

I disse dager med Hydros utslipp i Brasil gir morens skrekk og fortvilelse denne boka ekstra kraft. «Feberdrøm» er rett og slett et lite mesterverk.