Kuling og pannekaker

Sal 95,1-8

Påsken passerte med strålende, om enn litt kaldt vaer i år. De sosiale mediene var dominert av bilder av hvit snø, trikkeskinnespor, solbriller, glade fjes og blå himmel. Selv feiret jeg for det meste påske i fjaera. Fint det og. Veldig fint faktisk. Finne le en dag det blåser en Sibirkuling fra øst. Fyre opp et bål, steke seg noen pølser og pannekaker i jernpanna og bare nyte livet. Trygt på land men sjøen raser der ute og spruten står over holmene. Da kjenner en på noe av lovsangen som preger Salme 95: «Kom, la oss juble for Herren, hylle vår frelses klippe!» «Han har jordens dyp i sin hånd, fjelltoppene tilhører ham. Havet er hans, han har skapt det, hendene hans har formet det faste landet. Kom, la oss knele og kaste oss ned, bøye kne for Herren, vår skaper! For han er vår Gud, vi er folket han gjeter»

Han som har skapt himmelen, havet, fjellene, jorden, det faste landet som jeg sitter så trygt på, han er min Gud. Slik havet skjuler uante dyp, slik kan vi aldri ane dybdene i Gud. Fjellene som reiser seg mektige mot himmelen, gir oss et lite gjenskinn av Guds makt og herlighet. Gud er alltid større. Vi kan aldri forstå han. Jeg kan bare, her jeg sitter inntullet i min jervenduk ved bålet, tilbe han. Hylle «min frelses klippe». Han som har hele skaperverket i sin hånd og samtidig har omsorg for lille meg, her jeg sitter og skuer utover havet. Trygg og varm i den kalde vinden. Og glad for at jeg hviler trygt på det faste landet og ikke er utpå der i båt. Han er vår Gud.

Vi er folket han gjeter.