Venstre, hva nå?
De store taperne ved årets stortingsvalg var Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.
IAp ser man alvorlig på det svake resultatet, ca. 27 % oppslutning. Man vil ha intern opprydding/evaluering. Noen snakker om havarikommisjon. I KRF er man også misfornøyd med et resultat litt over sperregrensen. Der vil man snu alle stein for å finne årsaken, inkludert å vurdere partilederens stilling.
I Venstre derimot, er man strålende fornøyd med et elendig resultat et par tiendeler over sperregrensen. Der i gården er det ikke snakk om hva som gikk galt. Der er gleden og tilfredsheten bortimot grenseløs. I gledesrusen snakkes det til og med om regjeringstaburetter sammen med Erna og Siv.
Hvorfor reagerer Ap og KRF så forskjellig fra Venstre? Antagelig er det fordi Ap og KRF er seriøse partier som har hatt høyere ambisjoner enn Venstre. De har, i motsetning til Venstre, også vært villige til å innse at både budskap og budbringere ikke har vært bra nok. I Venstre har man hatt puslete ambisjoner, noe som har ført til et puslete valgresultat.
Som Venstremann føler jeg meg akkurat nå som medlem av et parti for politiske husmenn og leilendinger. Et «stå med lua i handa-parti» som er strålende fornøyd med de velgersmulene som har falt fra de store og ambisiøse partiers bord.
13. september kunne vi lese på første side i Aftenposten om en Høyremann som hadde holdt seg for nesen da han taktisk stemte Venstre for å beholde Erna som statsminister. Jeg holdt meg ikke for nesen da jeg stemte Venstre og for partiets førstekandidat. Ikke bare det, jeg oppfordret andre til å stemme Venstre. Og ikke bare det, jeg oppfordret andre til også å melde seg inn i partiet.
Allikevel må jeg innrømme at jeg hadde et lite håp om at Venstre ikke ville klare sperregrensen. Jeg håpet at et resultat under sperregrensen ville føre til en «spyling av dekket» og til valg av en partiledelse med ambisjoner om å gjenreise Venstre som et slagkraftig, sosialliberalt, statsbærende folkeparti.
Mitt håp brast. Nå frykter jeg at Venstre i overskuelig fremtid igjen vil fremstå, ikke som parti, men som en sint og agiterende miljøvernorganisasjon i ambisjonsløst stabilt sideleie på sperregrensen. Jeg frykter at man vil fortsette å drive med dataspill på telefonen under viktige forsvarsdebatter.
Det fabuleres om å gå inn i regjeringen Høyre/frp som en marginalisert statist (man innbiller seg vel ikke at Frp vil gi Venstre noen dominerende rolle i den sammenhengen?). Det vitner om en utrolig kortsiktighet på grensen til det uansvarlige. Kanskje kan man oppnå noen små seire. Kanskje kan enkelte fra partiledelsen få sole seg i glansen en kort tid på en statsrådstaburett, men det er ikke det viktigste nå.
Det viktigste nå er å innrømme et elendig valgresultat, slik Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har gjort, og starte gjenoppbyggingen av partiet som et synlig sosialliberalt folkeparti både i partiorganisasjonen og på Stortinget. Det er bare to år til kommunevalget. I lokallagene trenger vi en entusiastisk sentral partiledelse som har mål og ambisjoner som kan engasjere oss. Landets eldste parti som var sentral i innføringen av parlamentarismen i Norge og som er en grunnstein for dagens demokrati og velferdsstat, fortjener en bedre skjebne enn å ende opp som et ambisjonsløst sperregrenseparti.
❞ Som Venstremann føler jeg meg akkurat nå som medlem av et parti for politiske husmenn og leilendinger.