På jobb 29 meter over bakken
Kranmontør Steinar Monsen kan se hele byen når han er på jobb. Han skal være glad han ikke lider av høydeskrekk.
Steinar Monsen måtte ut på tuppen av utliggeren for å måle klaringen mellom krana og tårnet på Domkirka. Den var tre cm, og krana må flyttes en halv meter.
Kranmontør Steinar Monsen i Tekmek sitter på tuppen av utliggeren til heisekrana mens den beveget seg mot tårnet på Domkirka i Kristiansand.
TRE CENTIMETER
– Det var så liten klaring mot tårnet på kirken at jeg måtte ut for å se. Det var tre centimeter, så vi må flytte krana en halv meter, sier Monsen.
Han forklarer at krana vil kunne bøye seg ved last, og at de derfor må flytte den med en mobilkran. Krana skal brukes i forbindelse med takarbeid på byggene ved Nedre Torv.
Den erfarne kranmontøren forteller at for ham, så er det dagligdags å være høyt over bakken, at de har sikring og at det er helt trygt.
– Vil du bli med en tur opp og se hvordan det er? spør han Fædrelandsvennens reporter.
Med kamera rundt halsen, hjelm på hodet og seler godt festet tar jeg fatt på de første trinnene på stigen som skyter 29 meter til værs. Det føles fort langt ned, men med tidligere erfaringer fra strikkhopp har hodet innstilt seg på at det er innenfor hva jeg skal være komfortabel med.
Litt over halvveis oppe, tar vi en pust i bakken, og har kommet over de første takene i byen, og ser bylandskapet folde seg ut rundt oss. Vi fortsetter.
Jeg kommer meg opp i styrehuset, og presser meg inn til siden for at Monsen skal komme opp. Jeg ser ingen vei videre, men Monsen åpner en luke i taket og med et rykk åpenbares himmelen over oss.
SIKKERHETSKROKER
På selene vi har kledd oss med, er det to store kroker. Monsen klatrer opp og fester en krok på toppen.
– Man har alltid en krok hektet fast. Hvis man faller, blir man hengende. Det er noe vi øver på iblant, sier Monsen.
I løpet av 25 år har han aldri falt – bortsett fra under øvelser.
– Det viktigste når man jobber i et byrom som her, er å ha tømt alle lommer, slik at ikke noe kan falle ned, sier han.
Jeg får løftet meg opp på toppen, og håper skjelvingen i beina skyldes klatreturen vi nettopp har tilbakelagt.
KIRKETÅRNET
Jeg er på høyde med kirketårnet, og rundt meg er det ikke lenger en trygg gul ramme av krantårn. Utsikten er upåklagelig, men det er likevel ikke lett å nyte den ved første øyekast.
Utliggeren går 45 meter utover, og Myrstad inviterer meg utpå, etter å ha festet kroken min i en vaier under krana. Den er stram og drar meg liksom bakover.
– Jeg tror kanskje jeg står her, og så kan du gå ut, prøver jeg meg.
– Nei, det er jo nå eller aldri. Du må jo komme deg ut her, sier han.
Han fester kroken oppe i noen rør i stedet, og jeg roer meg litt. Jeg tar de første stegene ut. Hodet og Monsen prøver å overtale kroppen om at det er trygt, og at det er bare å gå vanlig, men det går ikke helt hjem.
FAST GREP
Med trygge blikk og Monsens fullstendig ubekymrede kropps- språk, kommer jeg meg noen meter ut, før jeg setter meg med beina på begge sider av midtbjelken. Jeg er redd for at jeg kommer til å klemme stålbjelken i stykker.
Monsen tar kamera, og sier jeg må løfte hendene i været. Jeg nekter, men man kan til slutt ikke si nei til en som så galant står med kamera, som om det ikke gjør noe inntrykk at det er 29 meter ned.
Bildet er tatt, og jeg ber Monsen vennlig om å hjelpe meg med krokene, så kan jeg ta de siste bildene inne fra styrehuset. Bare for bildenes skyld altså.
SLUDD OG REGN
Krana tilhører Skanska, og de neste tre-fire månedene skal kranfører Jon Myrstad styre den. Han må selv opp iblant, og sier han er blitt komfortabel med høyden. Men ikke så trygg som Monsen.
– Vi har jobbet der oppe i sludd og regn sammen. Jeg holder meg fast, mens Steinar sitter og plystrer, sier Myrstad.
Jeg er glad det var både opphold og vindstille tirsdag.