Mitt møte med psykiatrien
Jeg er en dame i 30-årene fra Sørlandet som sliter psykisk. Ja, jeg er psykisk syk og skammer meg over det, jeg skammer meg over det på grunn av holdninger til folk og spesielt over holdninger og hvordan en blir møtt av helsevesenet og psykiatrien.
Jeg er skremt over hvordan man blir møtt i psykiatrien, somatikken og forskjellige etater, hvordan holdningene til folk er mot de som sliter psykisk. Jeg sier ikke at dette gjelder alle, jeg har også møtt mange som er fantastiske og som møter en med respekt. Det er viktig, og gjør noe med meg.
Hvis man trenger hjelp, mister lysten til å leve, mister motivasjonene, alt egentlig er mørkt, kan ikke fastlegen legge en inn på akuttavdeling. De må sende en henvisning til et akutt-team som skal vurdere en. Hvorfor skal ikke en fastlege som kjenner en kunne vurdere deg? Hvorfor må vi vurderes av psykolog eller psykiater? Hvorfor skal vi som er syke, snakke med så mange forskjellige om problemene? Det er en stor påkjenning. A kutt-teamet ringer og sier de er på vei etter mottatt henvisning. Hvis de får nei til å komme inn, får enn høre at de ikke kan vurdere en og at det er vanskelig å møtes andre plasser. Men det er ikke deres hjem, det er mitt eller en annen som trenger hjelp. Og når en møter dem, skal de bare sitte der og dømme, fortelle hvor udugelig en er? Komme med beskyldninger om at en må slutte å fraskrive seg ansvaret for livet? Er ikke det å si at en trenger hjelp noen dager å ta ansvar? Å sitte med personer fra akutt-teamet er noe av det mest nedverdigende jeg har vært borti. Hvor er respekten? Hvorfor skal de få lov å behandle oss som de gjør? Hvordan kan de forvente at en skal svare de på mange spørsmål om tingene som er vanskelige, ting som i mine øyne de ikke har noe med? Det som står i henvisningen fra legen burde være mer enn nok etter min mening.
Og hvis en blir innlagt, så skal man snakke om livshistorien på nytt, gjerne igjen til enda et fremmed menneske. Det kan være en ganske stor påkjenning for mange. Det blitt litt som hvis en havner på akuttmottaket med sykdom: Først kommer en sykepleier med masse spørsmål. Så får du en annen som kommer og gjør akkurat det samme. Så kommer det gjerne en lege som er under læ-
Å sitte med personer fra akutt-teamet er noe av det mest nedverdigende jeg har vært borti.
ring og skal vurdere deg. Ny runde med spørsmål, de samme på nytt ofte. Og hvis den legen er usikker, kommer det en lege over den igjen med samme runde på nytt.
Slik jeg har skjønt det så trodde jeg psykiatrien ønsket flest mulige frivillige innleggelser for å samarbeide best mulig og ikke bruke så mye tvang? Men når de begrunner avslaget med at man ikke er psykotisk eller sinnslidende: hva sier det egentlig? Jeg tolker det som at de ikke ønsker å ha folk inn på frivillig basis, de ønsker kun tvang. For ved tvang gjør de som de vil, de tvangsmedisinerer deg, de kan holde på deg og de kan bestemme og ta fra en alle rettigheter.
Jeg tenker også på de mange som har bedt om hjelp, men får avslag. Hvor mange har avsluttet livet etter det? Når en blir møtt på den måten man blir i psykiatrien, forstår jeg at folk tar andre valg, at folk velger å gjøre andre ting. T enk hvis det var du som satt der og hadde det vanskelig. Alt er svart, og du klarer ikke se fremover, er ikke noen fremtid. Hadde du klart å svare på alle spørsmålene? Hadde du orket å først snakke om alle de vanskelige tingene først til et akutt-team, for så å sitte enda en gang og snakke om det samme hvis du blir lagt inn?
Det er ikke bare de svake som havner i kriser og trenger hjelp, det kan være en advokat, en nabo, lærer o.l. Alle kan møte veggen og trenge hjelp. Men er nok mange som velger å ikke søke hjelp på grunn av måten de blir møtt på i systemet eller som gir opp i køen. Og det er nok mange som ikke søker hjelp på grunn av skammen. Holdningene hos mange til folk som er psykisk syke er fortsatt som for 20-30 år siden, dessverre.
Jeg sier ikke at alle blir møtt dårlig av akutt-teamet. De kan ha hjulpet mange også, og jeg håper det har fungert for noen.
Og ja, det er mange som er flinke også i helsevesenet og som møter en med respekt. J eg vil også rette en takk til de som møter oss med respekt, tar oss på alvor, lytter, de som møter oss som andre pasienter, de som enn kan tulle med, ha litt humor med. For ja, selv om vi er psykisk syke så kan vi le og tulle, vi kan ha humor vi også. Så takk for de som møter oss som de kanskje ville blitt møtt selv. De som ikke dømmer oss.