Lunkent engasjement og tvungen dialog
Kunstverkbordet minner litt om restene fra gårsdagens festbord, litt stusslig og ikke så morsomt når vi ikke var på festen.
men lagt på et langsgående bord i Kunsthallen. Tanken er at når de ligger slik på dette fellesbordet blir de tilgjengelige og mindre autoritære som kunstverk. Tanken er at de skal invitere til dialog og refleksjon. Men gjør de det?
●● Mange av enkeltverkene har jeg stor sans for. Karen Pettersens sukkerspinnskyer «Skystudier» er deilige og «fluffy» og drømmeaktige en dag, men dagen etterpå er de oransje gebrekkelige stalaktitter. De minner oss på tingenes forgjengelighet. Det samme sterke visuelle preget har Lasse Årikstads signalrosa byggeskumsky «Franz sitt vakre smil», og Mathilde Pettersens video «I need a kiss before they leave». Sistnevnte er en sterk serie bilder fra familielivet og viser hvordan det framstår så sårbart når det publiseres i medieverdenen. En lignende sårbarhet er tydelig i Christina Albecks video «Plantasjen i Bouvetes Sur» som viser kunstnerens gamle, syke bestefar, som arbeider på en nøtteplantasje (nøtter ligger også på kunstbordet som et frampek). Jadwiga B. Podowskas surrealistiske og underfundige brødskulpturer fortjener også oppmerksomhet på fellesbordet.
●● Jeg har stor sans for nytenkning omkring kunstmontering og ny-perspektivering av kunstens rolle. Og at juryen ønsker å utfordre «den hvite kube» som et nøytralt utstillingsrom. Men her synes jeg ikke det fungerer godt. André Tribbensees verk «Det parallelle universitetet», der kunst- neren vil skape dialog om kunst, dannelse og utdannelsesinstitusjonenes maktstrukturer i en serie debattkvelder på Kunsthallen, er et eksempel på det. Rester av tavlediskusjoner, forelesningsnotater, tekanne, kopper og stoler vitner om denne debatten, men uten mennesker og ord virker dette som en tvungen enveisdialog.
●● De andre verkene på langbordet får også preg av denne mangelen på dialog eller prosess. Jeg aner også her at jeg skal la meg engasjere, men verkenes rotete, tilfeldige plassering gjør at det blir uklart hvordan jeg skal koble meg på prosessen. En skulptur er restene av en performance som har vært, et postkort er et frampek til en radiosending som kommer. Lasse Årikstad har satt fram kulepenner og en bunke A4-ark sånn at jeg kan tegne hvis jeg vil. En melon ligger i et hjørne. Kunstverkbordet minner litt om restene fra gårsdagens festbord, litt stusslig og ikke så morsomt når vi ikke var på festen. Et lite hjertesukk også til den idealistiske ideen om deltakelse, prosess og dialog: Kan vi ikke heller få høre kunstnerens stemme og kunstnerens fortolkning av verden? Den trenger vi i dag. Det ville virkelig ta temperaturen på tiden.