En fuktig 17. mai-feiring
17. mai 1854 opptrådte Henrik Ibsen som hulemann og vinen var gratis.
Bergenserne var ikke de første til å feire nasjonaldagen. Tvert imot var vi sent ute. Ifølge onde tunger, skyldtes dette bergensernes kalde blod skapt av all fisken de spiste – de kunne enkelt og greit ikke la seg begeistre.
I realiteten var det vel heller slik at bergensere flest var svært kongetroe, og at blant annet kong Karl Johan var motstander av nordmennenes 17. mai-feiring.
Til tross for tilløp til 17. maifestligheter både i 1820- og -30årene, var det derfor først etter at den kongelige opposisjonen mot 17. mai døde hen på slutten av 1830-årene, at feiringen tok av i Bergen.
Bergenserne fikk sin første 17. mai-komité i 1847. Og allerede dette året var en rekke kjente innslag som prosesjoner, klatrestenger, kapproing, fyrverkeri og ulike nasjonale sanger på plass.
I pøsende regnvær
1854 var et spesielt år. Dette året feiret nemlig bergenserne Grunnlovens 40-årsdag. Selve 17. maifeiringen startet med et til dels heftig regnvær. Dermed ble det tynt med oppmøte i prosesjonen. Men prosesjon ble det og prosehatt sjonene i begynnelsen av 1850årene kunne virkelig kreve sin mann, for normalt deltok bare menn.
Selve prosesjonen startet nemlig på Torget, og gikk herfra og til Stadsporten. Derfra gikk ferden videre forbi St. Jacobs kirkegård, hvor et «leve!» for stortingspresident Christies minne ble fremført.
Etterpå gikk turen ut til Dreggsallmenningen og ned til hjørnet av Slottsgaten. Her ble det så utbragt et «leve!» for FredrikMeltzer.
Deretter fortsatte prosesjonen innover Bryggen og helt ut til Murallmenningen, før den etter hvert landet på Engen – datidens festplass. Etter et «leve Norge!» ble prosesjonen oppløst i «en temmelig malproper Tilstand, dryppende av Vand».
Byens første fontene?
Til tross for det elendige været, samlet det seg om ettermiddagen en stor folkemengde i sentrum. Det var byggingen av en vannledning til Bergen som skulle markeres, og selv om regnet vedvarte, holdt publikum ut de to timene arrangementet tok.
Vannverket som var under bygging var først ferdig året etter, men prosjektet var likevel så viktig for byen at det måtte feires. Både vannmangel og vannkvalitet kunne nemlig være problematisk i gamle dager.
For å feire hendelsen, var det derfor på Torget bygget en grotte besatt med torv, bjørk og furutrær, og med en fontene på toppen. Vannet ble ledet til toppen av grotten gjennomet 4–5meter langt rør.
«Fjellets Ånd»
Da vann-arrangementet startet, sto 17. mai-komiteen sammen med et musikkorps på egen plass ved fontenen. Omkring sto festkledde vannlednings-arbeidere oppstilt.
Under høylytt musikk ble så vannet sluppet gjennom slangen, og en imponerende stråle på mer enn 30 meter sto til værs til stor jubel fra et begeistret bergenspublikum.
Etter at fontenen ble stoppet, komdet huldremusikk ut fra fontenegrotten. Og frem trådte «Svartedikets, Fjellets Ånd» i skikkelse av en gammel bergmann, ikledd bredbremmet svart og langt gråhvitt hår og skjegg.
«Ånden» oppga at han nå hadde flyttet til byen. Han hilste så på sine nye omgivelser, og skålte med «Fjeldets egen sunde Saft» av et kjempemessig drikkehorn. «Saften» hadde ifølge det tørste publikum, som fikk smake, en umiskjennelig smak av øl og limonade.
Ifølge Henrik Ibsens ungdomsvenninne Rikke Holst, var det attpåtil forfatteren selv som hadde rollen som «fjellånd». Og kanskje det var her, under 17. mai-feiringen i Bergen, at han kom på ideen om Dovregubben og Dovregubbens hall?
Vinfontene
Etter «fjellåndens» hilsen, ble fontenen skrudd på igjen mens musikken spilte nasjonalsangen – på denne tiden var dette Bjerregaards «Sønner af Norge» – etterfulgt av et tre ganger tre hurra for Bergens vannledning.
Deretter fulgte dagens andre høydepunkt: En mindre «Viinfontaine» ble åpnet opp, og vannverkets arbeidere serverte tilskuerne vin fra «Horn og Skaaler» under det avisene kalte «verdige og rolige former».
Rundt kl. 17 gikk så folkemengden fra Torget til Engen, hvor Brigademusikken spilte. Dermed var den egentlige folkefesten slutt.
Festligheter
Avisene kunne likevel fortelle om andre festligheter utover kvelden. Både i selskapet kalt «12 april» og i Håndverkerforeningen, var det festlige sammenkomster på kvelden.
Håndverkssvennenes dannelsesforening feiret dagen på Bellingsalen i Østre Skostredet, som var vakkert dekorert for anledningen. Egenkomponerte sanger ble fremført før foredrag av typograf Ruud.
Som sedvanlig var det også selskap i Den Gode Hensigt. Og i skipper Sontums hus på hjørnet mellom Torget og Strandgaten, feiret Ibsen resten av 17. mai sammen med Rikke Holst og gode venner. Stemningen var etter sigende høy.
Klokken 22.00 ble festlighetene avsluttet – først med salutt, og deretter med «Fyrværkeri» og «Glædesblus» fra Fløyen.