«Glem ikke, at Hesten trænger Hvile»
Bergens første forening mot mishandling av dyr kjempet for at fisken ble avlivet og for at hestene fikk vannkar og riktig seletøy.
Den 26. april i 1862 møtte 152 menn i Arbeiderforeningens nye forsamlingslokale. Sammen vedtok disse lovene for det som fikk navnet Bergens Forening mod Mishandling av Dyr.
Styret ble også satt sammen. Formannen ble politimester Thorbjørn Lechor Magelsen, mens stiftsprost P. H. G. Birkeland ble valgt inn som viseformann. Ellers besto styret blant annet av dyrlege A. Knudsen og overlege D. C. Danielssen på Bergens Museum.
Etableringen av foreningen var et tegn i tiden. Tre år tidligere hadde nemlig en lignende forening blitt etablert i Kristiania av grosserer David Graah, som under et besøk i London hadde blitt inspirert av dyrevernsorganisasjonen der, Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA, grunnlagt i 1824).
Den nære kontakten til Engve land skulle bli viktig også for den bergenske foreningen.
Fiskene først
Årsakene til at dyrebeskyttelsesforeningene vokste frem, var mange. Blant annet reagerte medlemmer av borgerskapet på den brutale måten husdyr ble behandlet på – spesielt hestene ble ansett som viktige.
Det var likevel ikke så lett å få til noen storstilt kampanje for dyrenes velferd i Bergen. Medlemsmassen var ikke stor, og det var heller ikke de økonomiske midlene. Virksomheten baserte seg nemlig på frivillige pengebidrag og en relativt lav medlemskontingent – minstesatsen var 24 skilling i året. De som ikke engang hadde dette å bidra med, slapp å betale.
På grunn av de små ressursene, var det de helt nære forholdene bergensforeningen først prøvde å innvirke på. I foreningens årsberetning for 1862, står det nemlig at man i mangel på ressurser valgte å slå ned på det at man på fisketorget solgte levende fisk som kjøperen så dro med seg lidende gjennom gatene.
Virkemidlene som ble brukt for å få slutt dette, var informati
oppslag i avisene. Dessuten ble det trykt 1000 plakater som skulle oppfordre selgerne til å drepe fisken før den ble overlevert kjøperen.
2000 sirkulærer (rundskriv) ble dessuten gitt byens husmødre, som man håpet ville påvirke tjenerne til å følge mer «humane» linjer. Og innsatsen bar frukter; årsberetninger utgitt noen år senere noterte nemlig at mange nå faktisk drepte fisken før den ble solgt.
Hester og kyr
Hestene kom imidlertid fort i fokus også i Bergen. Disse ble brukt både til plog og til tung transport, men ble slett ikke alltid godt behandlet. Flere tiltak ble derfor satt inn i løpet av foreningens første år.
Blant annet ble det plassert vannkar langs innfartsårene til byen, samt støpte jernplater med innskriften «Glem ikke, at Hesten trænger Hvile». Nye vanningsstasjoner ble også opprettet ved Kalandsvatnet og Fana prestegård. Vannkarene oppstilt på Fjøsanger, derimot, ble dessverre stjålet.
Foreningen oppfordret også til bruk av rett seletøy og utstyr, deriblant tidsriktige kjerrer og vogner. Det ble dessuten oppfordret til å utstyre hester som sto ute i gatene dagen lang med dekker. Foreningen ba også bystyret om å opprette et skur i byen som ankomne hester kunne plasseres i – dette ble imidlertid ikke innvilget.
Det ble dessuten en kampsak for foreningen å få slutt på besti
alske slaktemetoder. Ifølge årsberetningen for 1869, ble selve slaktingen i Bergen utført av til sammen 16 slaktere somårlig slaktet 4000 okser og kuer, samt 200 kalver og 30 hester.
Av disse 16 var det kun fire slakterier som holdt dyrene adskilt slik at de somventet på å bli slaktet slapp å se de andre bli drept. Flere slakterier hadde dessuten så store hull i dører og vegger at de forbipasserende kunne følge med på slaktingen. Også disse forholdene ba foreningen omat detmåtte bli slutt på.
Forsiktig ekspansjon
Bergensforeningen mot mishandling av dyr vokste med 46 medlemmer det første året. Den fikk også flere underavdelinger både på Vestlandet og i NordNorge. De første underforeningene påVestlandet ble etablert iOs, Kvinnherad, Jondal, Vikøy og Sund. Innbyggerne i Fjell ville derimot ikke være med.
Distribusjonen av småskrifter for dyrenes velferd økte også. Fra å gi ut kun et par tusen skrifter i 1862, ble 25.000 skrifter distribuert i 1869. Av disse var 15.000 oversatt fra engelsk, og 10.000 av demgjaldt behandlingen avhester, mens 5000 gikk ut på å understreke at også dyr hadde følelser.
Priser til budeier sombehandlet dyrene godt, ble også delt ut – premien her var strykejern.
Foreningens vekst fremover økte jevnt og trutt. I dag driver foreningen under navnet Dyrebeskyttelsen Bergen.