Fattiggutten som erobret en hel fotballverden
Diego Maradona er tidenes mest kontroversielle fotballspiller. Men han beholdt én venn: Ballen.
IDIOT!
Meldingen i innboksen var umulig å misforstå.
En leser var ikke enig i konklusjonen på spørsmålene jeg stilte to dager før fotball-VM i 2018 skulle sparkes i gang:
Er Messi verdens beste fotballspiller i dag? Ja.
Er Messi tidenes beste fotballspiller? Ja.
Er Messi den største fotballspilleren verden har sett? Nei.
Jeg mener Diego Armando Maradona var større. Men Messi kan gjøre noe med det de neste ukene her i Russland.
Diego Maradona berørte og polariserte da han handset inn vinnermålet mot England i VMkvartfinalen i 1986.
Diego Maradona berører og polariserer også tre tiår etter at han var på høyden som fotballspiller.
Jeg fant ut hvem leseren var. Han var ironisk nok født i 1991 da den argentinske fotballegendens karriere var i fritt fall.
Erobret verden
Enkelt fortalt er Diego Maradona historien om fattiggutten som erobret en hel fotballverden, men som ikke hadde verktøykassen til å takle det umenneskelige presset han etter hvert ble utsatt for.
Han var 12-åringen som underholdt tilskuerne med trikseshow i pausene under toppseriekampene i Argentina.
Med en enorm viljestyrke og en gudbenådet venstrefot dro han fra slummen i Villa Fiorito utenfor Buenos Aires på tidlig 1980-tall.
Maradona var superstjerne allerede før han kom til Europa i 1982. Men oppholdet i Barcelona ble aldri spesielt vellykket.
Etter to år i den katalanske hovedstaden var det kun én klubb som var villig til å gi ham en ny sjanse: Napoli, en by belastet med tung kriminalitet og utstrakt mafiavirksomhet. Napoli var en outsider i sitt eget Italia.
Diego Maradona var blitt en outsider i fotballverden.
Fra middelmådig til gigant
Slik var rammene for det som ble en spektakulær fortelling om en fotballspillers vekst og fall.
Han ledet både fotballaget og byen Napoli til himmels.
Diego Maradona gjorde ting på fotballbanen som ingen andre var i nærheten av. Han ble forgudet og tilbedt som en idrettsutøver aldri hadde opplevd verken før eller siden.
Maradonas match med Napoli var perfekt. Han trengte klubben like mye som klubben trengte ham. Han var populisten, den karismatiske lederen, fighteren som tok kampen med de mektige klubbene i Nord-Italia.
Argentineren løftet middelmådige Napoli til å bli en gigant i italiensk fotball på siste halvdel av 1980-tallet. Nesten egenhendig overvant han Milan, Inter og Juventus – de store lagene i Italia og Europa – på veien mot seriegullene i 1987 og 1990.
På den tiden var Serie A den største og mest pengesterke ligaen. Serie A hadde de største stjernene, som Michel Platini, Ruud Gullit, Marco van Basten og Lothar Matthäus – for å nevne noen.
Dop, sex og kriminalitet
Napoli hadde i kke vunnet serien før Maradona. Og har heller ikke gjort det etterpå.
To ganger klarte det lille ballgeniet å lede Napoli til seriegull. Det var ikke rart at napolitanerne omfavnet Maradona.
Argentineren hadde alt, absolutt alt, men klarte aldri å lære seg det enkle ordet med tre bokstaver:
N-E-I.
For superstjernen levde også et dobbeltliv som handlet om nær omgang med mafiaen, prostitusjon, dopmisbruk, penger, svik og kriminalitet.
For å forstå historien om Diego Armando Maradona, bør en se Asif Kapadias film Diego Maradona, den lidenskapelige og hjerteskjærende fortellingen om fotballspillerens vekst og fall.
Med hjelp av tidligere upublisert filmmateriale utleverer fotballdokumentaren den nådeløse sannheten om Maradonas liv i Napoli.
Om hvordan Camorramafiaen tok over livet til fotballhelten. Om hvordan kokain ble Maradonas medisin mot presset. Og helt til slutt: Om hvordan han bukket under for presset.
Men Maradona var så stor på fotballbanen at han lenge slapp unna.
Han kunne fortsette sitt «turnusliv» med kokain og festing fra søndag ettermiddag til onsdag morgen, for så å returnere til fotballkarriere kombinert med familieliv fra onsdag til etter seriekampen var ferdigspilt søndag ettermiddag.
Sånn var Diego Maradonas liv på slutten av 1980-tallet. Ydmyket Italia i Napoli Paradoksalt nok raste alt sammen da han som Argentina-kaptein senket Italia i VM-semifinalen som ble spilt i Napoli i juli 1990.
Inntil det hadde Maradonas liv med bruk av kokain og prostituerte sluppet fri fra de italienske mediene.
Men da Napolis fotballgud ydmyket Italia i Napoli, slapp alt ut.
Maradona ble jaget. Han måtte rømme landet.
6. april 1991 var det Ciao, Diego! Fallet var gedigent. Og du kan trygt si at han aldri har klart å reise seg igjen, selv om han har hatt perioder som kan ha liknet et tilnærmet normalt fotballiv – som for eksempel da han ledet Argentina som landslagssjef i VM 2010.
Men så har du de nitriste TVglimtene fra en tydelig ruset Maradona på tribunen.
Større enn Messi
Han ble kanskje lagt for hat i store deler av Italia etter å ha slått vertsnasjonen på straffer i VM-semifinalen i 1990.
Mange napolitanere vendte ham også ryggen. Men det var også et stort antall som valgte å heie på ham for det fantastiske han gjorde for klubblaget på siste halvdel av 1980-tallet.
Maradona er også enorm hjemme i Argentina på grunn av det han gjorde for landslaget sitt.
VM-gullet i 1986 vant han nesten på egen hånd.
Fire år senere slepte han et
haltende og middels Argentinalag helt til VM-finalen, der det ble 0-1-tap for Tyskland.
Om du spør en argentiner om hvem som er størst av Maradona og Lionel Messi, vil trolig flertallet svare Maradona.
Av flere grunner.
Vi stilte det spørsmålet til vår journalistkollega Martin Mazur, som hadde lang fartstid som redaksjonssjef i det argentinske fotballmagasinet El Grafico, i forbindelse med forrige VM.
– Maradona er størst i de flestes øyne, svarte Mazur.
Revansj for Falklandskrigen
Han har intervjuet de to argentinske fotballegendene flere ganger. Han er midt mellom dem i alder.
Mazur er noe av det nærmeste du kommer en nøytral argentiner.
Han mente Messi måtte vise en slags «mystisk kraft» for å kunne matche Maradona. For eksempel tre mål i en VM-semifinale mot nabo og erkerival Brasil.
– Det er ingen som snakker om Maradonas kamp mot SørKorea i VM 1986. Men alle husker England-kampen senere i turneringen. For begge målene, selvfølgelig. Men også fordi det var mot England noen få år etter Falklandskrigen.
Britene vant den ti uker lange kampen om Falklandsøyene i 1982. Men Maradona ga Argentina revansj i fotball-VM fire år etter.
Først med «Guds hånd». Deretter tidenes dribleraid.
Det var Maradona på godt og vondt, men mer enn nok til å sende England hjem etter kvartfinalen i 1986.
– Jeg visste jo at det var min hånd, forteller Maradona i Kapadias filmdokumentar om da han brukte hånden for å få ballen i mål bak Englands keeper.
– Det var ikke planlagt. Men det skjedde så fort. Linjedommeren så det ikke, dommeren sa det var mål. Det var en deilig følelse, det var en revansj mot engelskmennene. Kalte argentinerne «animals» I resten av verden ble handsen betraktet som juks. Men i Argentina og Napoli ble det tilgitt.
Der opplevdes det som fattigguttens heltedåd i den lilles kamp mot overmakten.
Et underspilt poeng er det som skjedde mellom de samme to landene 20 år tidligere. Argentina følte seg snytt etter 0−1-tapet for England i VM-kvartfinalen på Wembley i 1966, blant annet fordi Argentina-kaptein Antonio Ratti pådro seg en omstridt utvisning.
Det ble så opphetet stemning at Englands landslagssjef Alf Ramsey kalte de argentinske spillerne for «animals», noe som selvfølgelig ble tolket som rasistisk.
Men Maradona tok grep i Mexico City 22. juni 1986, han hevnet både VM-kvartfinalen i 1966 og Falklandskrigen.
Argentinerne forguder ham fortsatt for det.
Og det kommer de til å gjøre så lenge han lever.
59-åringens liv har vært både smertefullt, deprimerende, glitrende og eksepsjonelt på en og samme gang. Og det er en sterk prestasjon i seg selv.
Fotballverden vil helst sikkert se nye spillere bli både like gode og kanskje enda bedre enn den argentinske fotballguden.
Men fotballverden kommer aldri til å få noen som Diego Armando Maradona igjen.