Svar fra Assister meg:
ASSISTER MEG SYNES det er leit å få slike tilbakemeldinger fra en av våre arbeidsledere.
Vi registrerer at vi er fritatt taushetsplikten i denne saken, men av hensyn til de involverte ønsker vi ikke å uttale oss direkte om saken.
Det vi ønsker å uttale oss om er noen generelle fakta om selve BPA-ordningen .
KOMMUNENE BESTEMMER UT i fra definerte kvalitetskriterier hvilke leverandører som får konsesjon. Vi har gode rutiner for vikardekning og turnusplanlegging, men vi har ikke mulighet til å overstyre arbeidsleder ifht hvem han/ hun vil ha som assistent.
Kommunen setter rammer for leveransen på bakgrunn av tjenestemottakers behov. BPA er en ufaglært tjeneste såfremt kommunen ikke har bestilt noe annet. BPA-oppdrag blir regulert av en trepartsavtale. Her har kommunen, arbeidsleder og leverandør like stort ansvar for at leveransen skal fungere optimalt.
VI HENVISER TIL «Opplæringshåndbok brukerstyrt personlig assistanse BPA» fra Helsedirektoratet:
«Når tjenestene organiseres som en BPA- ordning er det brukeren selv, eventuelt med bistand, som organiserer og leder arbeidet med assistentene. Viktige elementer i arbeidslederrollen er å definere behov, å delta ved ansettelse eller medvirke ved valg av assistenter, lære opp og veilede assistenter i hvordan hjelpen bør gis, sette opp og følge arbeidsplaner og ivareta andre forhold knyttet til tjenestene.»
DET ER KOMMUNEN som følger med på driften til BPAleverandører, enten de er private, offentlige eller ideelle. Er arbeidsleder misfornøyd med sin BPA-leverandør kan man bytte.
Organisering av en god og verdig hverdag for arbeidsledere med vesentlige helseutfordringer kan være krevende. Med et godt samarbeid mellom arbeidsleder, kommune og leverandør har vi imidlertid mange eksempler på at man sammen har kommet frem til en god totaltjeneste også for disse arbeidsledere.
Ingar Bakke, konstituert daglig leder, Assister meg AS
ordentlige svar på hvorfor det har skjedd, eller noen beklagelse.
Til tross for alt dette, får det ingen konsekvenser. Ingen tar tak i problemene, selv ved gjentatte beskjeder. Det er et salig rot, men det er mitt liv det går utover.
JEG VIL BESTEMME over eget liv, jeg vil bruke den siste tiden jeg har igjen på det jeg vil. Men hvorfor er det så vanskelig?
Rett til å leve har vært en kamp, en kamp som har kostet meg mye. For selv om kommunen har vært på tilbudssiden med hjemmesykepleie fast, så er det ikke det jeg vil. Jeg vil ha det som er blitt lovet meg, jeg vil ha det jeg har rett på!
HVORFOR FÅR DET ikke konsekvenser når et firma ikke klarer å levere en tjeneste? Hvem følger med på driften til disse private firmaene?
Spørsmålene er mange og frustrasjonen er stor. Men jeg gir ikke opp, for jeg vil så gjerne.
Så når jeg nå bytter firma for tredje og siste gang, så gjør jeg det med skepsis og et lite håp.
Et håp om at min siste tid kan bli god, et håp om at jeg igjen kan være en mamma. Bare en litt annerledes en.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen, men jeg er og har vært fast bestemt på å bruke den tiden på best mulig måte.