Treffsikker Hope
Christine Hope sikter både mot hjertet og hjernen i sin nye forestilling. Og hun treffer.
HHHHH
HOPE OG HINGSTEN
Hfolk av glede, og det er jo strengt tatt ikke merkelig.
DET ER RAUST å vie så mye av forestillingen til en ung østlending og løfte frem et nytt fjes. Dessverre synes jeg aldri han passer inn i det skakke og rare universet Hope allerede har etablert med sine rørete figurer i den vestlandske fauna.
Antakelig har noen tenkt at motsetninger kan være en styrke, men ikke nødvendigvis her. Han kan både synge og danse virkelig godt, men så er det likevel noe generisk over rollene han er satt i. Som for eksempel antiklimakset av en åpning og låten Påfyll. Dikotomiene mellom Hope og Hingsten som kvinne/mann, ung/voksen, østland/vestland spilles aldri ut.
Showet byr på dansende klitoris, inkontinensproblemer og humoristiske, feministiske utfordringer side om side.
MISFORSTÅ MEG RETT, Gjerløw er full av talent, men i denne forestillingen bidrar han ikke til noe større løft. Og det handler kanskje om at Christine Hope ikke nødvendigvis er en som trenger å løftes eller å spilles god. Jo visst, kanskje trenger hun også noen som holder scenen varm mens hun bytter parykker, men her deles nesten scenen vel broderlig.
Om showet hadde gått fra 21 scener til kanskje 17 tror jeg også det kunne blitt strammere og mer sammenhengende.
NÅR ALT DETTE ER SAGT, så er likevel Hope og Hingsten et vellykket show. Hvorfor? De er begge flinke til å synge og danse, og Hope er gjennomført sjarmerende, stygg, søt og morsom på samme tid.
De beste tekstene henger også sammen på et vis, om kvinneliv og forventningene til det å være dame. Det er mye moden humor her, og kanskje en forestilling som voksne damer vil le ekstra godt av. Og det mener jeg bare som et kompliment. Forestillingen er en fåkkefinger til skjønnhetspress, fasader og forventninger. Det er dansende klitoris, inkontinensproblemer og humoristiske, feministiske utfordringer side om side.
DET DISTRIKTSKJÆRLIGE BLIKKET og varmen for det lokale er også helt sentralt i de beste tekstene.
MAN FÅR MØTE gamle favoritter fra Hopes katalog. Moren til Karoline Krüger har blitt reneste slampoet og er et av forestillingens høydepunkt. Hverdagen står som vanlig sentralt og Hope har en evne til å skildre de små detaljene. Som når hun er barnehagestyrer som vil gå inn for en slags utredning for å se hva som kan gjøres med porten i barnehagen (it is funny because it is true).
Hope og Hingsten er med andre ord en variert forestilling og er innom veldig mye på sine 90 minutter. Strammere redigering hadde gjort seg. Da ville det blitt enda kortere mellom latterkrampene.
Teateranmelder i BT
BERGENS TIDENDE LØRDAG 8. FEBRUAR 2020