Krympet seg da han fikk utmerkelse
Bjarte Hjelmeland pakker. Straks skal han stable kofferten inn i en lånt, flunkende fet Jaguar, og sette kursen over fjellet til Oslo.
Soloshowet hans «Ja!» som har begeistret publikum og kritikere har gått sine tilmålte kvelder på Ole Bull Scene, og nå venter Chat Noir.
Det er grunn til å feire. Dagen etter siste forestilling i Bergen bevilget han seg hvitvin til lunsj, og rundet av med gin tonic ut på kvelden. Ikke akkurat som på jobbedagene, noen av dem med doble forestillinger, 19.00 og 21.30.
– Jeg var knapt ferdig før midnatt. Etterpå var jeg helt smadret. Du orker ikke gå over gaten til Logen, en gang.
Skuespilleren, regissøren, komikeren og sangartisten har fått mange priser, og enda flere nominasjoner. Blant sokker, hettegensere og boksere skal nok et trofé med i bagasjen – publikumsprisen han mottok under arrangementet Pernilleprisen forleden. BTs lesere hadde stemt ham frem.
Ubrukte takketaler
– Å få en publikumspris betyr veldig mye for meg. Det er to typer skuespillere. De som har størst glede av prosessen frem til premiere, og de av oss som mest av alt gleder seg til publikum kommer. Jeg er definitivt i den siste gruppen.
De gangene han har vært nominert til noe og ikke fått pris, har ikke vært fullt så gøye. Tusle hjem med ubrukt takketale i lommen, liksom.
– Ja, det er jo den som er dum. Jeg synes det er smart å forberede seg til å få pris når du er nominert, og skriver alltid en takketale. De idiotene som vinner og ikke har forberedt takketale, er jo bare drita kjedelig å høre på, sier han.
Om showet har høstet ovasjoner, har det kostet. Rett før første publikumsprøve var Hjelmeland så vettskremt at han slet med å komme ut av sengen.
– Det er som når du har det kjipt, og akkurat våkner, det lille øyeblikket der du tenker «hva er det for noe?», du feilsøker i kroppen, og så plutselig husker du, det slår inn ... BANG!
På badet formante han seg selv i speilet.
– «Dette må du aldri gjøre igjen. Aldri mer!»
Og så, etter premieren, oppildnet av skulderklapp og fine ord i avisen, var stemningen «shit – når skal vi gjøre dette igjen?».
Det er som når du har det kjipt, og akkurat våkner, det lille øyeblikket der du tenker «hva er det for noe?», du feilsøker i kroppen, og så plutselig husker du, det slår inn ... BANG!
Bjarte Hjelmeland