En mann i joggebukse roper ut at slaget er tapt
I EN MØRKEBLÅ SLIM fit chino fra Hennes & Mauritz krabber jeg rundt på trampoliner, i ballrom og labyrinter på lekeland. Det er stivt, klamt og ukomfortabelt. Hvorfor kan ikke jeg også ha på meg joggebukse?
For oss menn er dessverre joggebukse et plagg som er forbeholdt uvirksomme dager i sofaen. Dager der man ikke har ambisjoner om å bevege seg utendørs, og det eneste besøket man venter er pizzabudet.
HVITE, HETEROFILE MENN kan ikke bruke joggebukser på lik linje med kvinner. Hvilken kvinne har noen gang sagt «Det er så sexy med menn i joggebukser»? Det hører man neppe, muligens i et marginalisert bygdemiljø, godt krydret med anabole steroider og teknomusikk fra 90-tallets Tyskland.
En mann i joggebukse roper ut at slaget er tapt. I arbeidslivet så vel som i kjærlighetslivet. Middagene kjøpes på Narvesen. Ingen vil ha meg likevel, tenker han. For en kvinne i joggebukse derimot, er historien en helt annen. Hun utstråler sunnhet. Hun er sporty og frisk. Vi hyller våre kvinner i joggebukser og tights. De hyller seg selv. De tar selfier foran inngangen til SATS. De drikker caffe latte og spiser cæsarsalat i joggebukser. Alltid på vei til trening.
JOGGEBUKSER ER ET likestillingsproblem. Tenk om det var motsatt. Kvinner ville skrevet illsinte kronikker om privile- gerte menn i joggebukser. Vi ville sett en enorm mobilisering av kvinner som marsjerte i takt. De ville kjempet med nebb og klør mot joggebuksepatriarkatet. Horder av kvinner, med Sigrid Bonde Tusvik i spissen, ville stått i joggebukser utenfor Stortinget og ropt taktfaste slagord: Dersom Erna vil ha flere barn, må hun tilrettelegge slik at alle kan bruke joggebukser.
Menn må kjempe for sin rett til å bruke joggebukser ute blant folk. Det er helt utrolig at vi ikke har kommet lenger i 2019. Vi har fortsatt en lang vei å jogge. Jeg har en drøm om at min sønn en gang i fremtiden skal kunne være bevegelig og fri med sine barn.
Dette innlegget er hentet fra Anders Granholt Teien sin Facebook med tillatelse.