DE ØDELAGTE
Alle er jo så redde for å ta feil. Slik svikter samfunnet på det groveste.
DET FINNES INGEN KUR, så fokus er å beskytte barn».
Det er konklusjonen i Harvard-artikkelen med det nedslående navnet «Pessimism about pedophilia».
Alt med dette fagfeltet er nedslående og mørkt.
Voksne som forgriper seg på barn. Voksne som voldtar barn som knapt kan snakke. Fedre som voldtar sine egne døtre. Mødre som tar parti med voldtektsmannen. Barn som legger seg fullt påkledd, innerst mot veggen, i håp om å få slippe overgrep. En ung jente som gjenopplever overgrep i barndommen med så stor styrke at hun må legges i belter.
Det finnes ingen kur, og vi klarer ikke å beskytte barna.
SEKSUELLE OVERGREP er preget av skam og fortielse. Selv om det er blitt større åpenhet om slike handlinger, hører vi lite om de langsiktige konsekvensene.
For å vise hva slik mishandling fører med seg, har BT gransket 200 dommer fra Vestlandet. Det er motbydelig lesning:
Små barn som blir voldtatt. En jente på elleve som var livredd for å bli gravid med sin egen far. En tobarnsfar som tvang unge jenter til å utføre seksuelle handlinger med en hund.
Og bak slike knappe oppsummeringer, er det ødelagte liv.
Mens gjerningsmennene stort sett slipper unna med et noen år i fengsel – hvis de i det hele tatt blir dømt – sliter ofrene med store skader.
I FORFALLSHISTORIEN om Patrick Melrose rapporterer Edward St. Aubyn fra et infamt og nokså fremmed, erkebritisk overklassemiljø. Men dypest sett handler romanene om barnemishandling, og hvordan det preger resten av et liv.
«Straffen hadde nå antatt en form han ikke kunne forstå, men han visste at faren måtte vaere veldig sint på ham for å skade ham så mye», skriver han om den første voldtekten.
Overgrepene fra den sadistiske farsfiguren gjør at Patrick går til grunne i rus og selvdestruksjon. Bare tung heroinrus gjør det mulig å unnslippe traumene.
Noe av det verste: Dette er ikke oppdiktet. Edward St. Aubyn ble voldtatt av sin egen far, en fornem aristokrat med legeutdanning fra Eton. Sånt skjer i de beste familier.
DET SIER SEG EGENTLIG SELV: Jo tettere relasjonen er mellom barnet og overgriperen, desto verre blir konsekvensene.
Listen over seinskader er naermest endeløs. Avbrutt skolegang. Selvmordsforsøk. Rusproblemer. Kroniske smerter. Søvnløshet. Mareritt. Depresjon. Konsentrasjonsvansker. En kropp i konstant beredskap.
Helseproblemer etter overgrep er så utbredt at forskerne kaller det et folkehelseproblem.
Svaert mange utvikler posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Diagnosen var opprinnelig ment for å beskrive krigstraumer. Å bli voldtatt som barn er ikke så fjernt fra å vaere et krigsoffer.
– Kroppen husker det som har skjedd, selv om hjernen prøver å glemme. Det er som om jeg er liten igjen og kjenner pappa oppå meg, sier en 18 år gammel kvinne.
I GJENNOMSNITT tar det 17,5 år før de som blir utsatt for overgrep forteller om det, ifølge den såkalte LISA-undersøkelsen fra UiB.
Barn forstår ikke hva som skjer, og de mangler språk for å fortelle om det. Forvirring, frykt, skyld og skam gjør at de fortrenger og skjuler, ifølge sosiom og forsker Siri Søftestad.
Ofte står barna i et avhengighetsforhold som gjør det umulig å si fra. Dermed lever de alene med katastrofale hemmeligheter i årevis.
SØFTESTAD MENER BARN trenger modige voksne som tør si fra. Men hva skal vi se etter? Hvem er i stand til å gjøre så groteske handlinger mot barn?
Svaret er tilsynelatende helt vanlige folk.
Ifølge det tyske forskningsprosjektet «Dunkelfeld» har én prosent av alle voksne menn pedofile fantasier. De fleste lever det ut, på en eller annen måte.
Det beste rådet fra forskerne er å huske at de fleste forgriper seg på barn de kjenner. Overgripere er sjelden fremmede lokkemenn, de er fedre, mødre, slektninger, trenere, laerere, naboer og familievenner.
«DET VERSTE MAN kan gjøre, er å lukke øynene og si: Nei, dette orker jeg ikke å forholde meg til», sier Kripos-etterforsker Laila Søndrol til Aftenposten.
Men det er akkurat det som skjer. Sosionom Kari Killén har forsket på omsorgssvikt og barnemishandling siden 60-tallet. I boken «Sveket» beskriver hun hvordan vi unnlater å ta inn over oss ubehagelige sannheter: Vi bagatelliserer, bortforklarer og overidentifiserer oss med den mistenkte.
«Overgripere flest er ofte hyggelige, flinke med barn, gode til å skaffe seg relasjoner og til å få mistenksomheten flyttet bort fra seg. Smerteuttrykkene fra barnet blir derfor altfor ofte bagatellisert og bortforklart», skriver Siri Søftestad i artikkelen «Hvorfor vil vi ikke lytte?».
Konsekvensen er at barn får behandling for de synlige skadene – angst, laerevansker, spiseforstyrrelser, depresjon, rus, selvskading – mens ingen tar tak i årsaken til problemene.
Alle er jo så redde for å ta feil. Slik svikter samfunnet på det groveste.
Alle er jo så redde for å ta feil. Slik svikter samfunnet på det groveste.
FOKUS ER Å BESKYTTE BARN, men det klarer vi ikke.
Vi vet ikke hva vi skal se etter, vil ikke spre mistanke, vil ikke splitte familier. Seksuell utnyttelse av barn er så jaevlig at ingen orker å ta det inn over seg.
Men det må vi. Tusenvis av barn får livet sitt ødelagt av overgrep. Det minste vi kan gjøre er å innse hvor grufulle ting som foregår, og gjøre alt vi kan for å stanse det.