Alle som noen gang har eid en hund vil elske denne filmen
Velkommen til Wes Andersons vidunderlige verden. Velkommen til en festaften for alle som elsker animasjon.
Chief når denne spør hvorfor han skal hjelpe Atari: «Fordi han er en tolv år gammel gutt.» Der har du hunden i et nøtteskall. Der har du også noe av denne filmens sjel.
FORELDRELØSE ATARI er,ulykksalig nok, adoptert av Magasakis korrupte borgermester Kobayashi, samme mann som beordrer byens hunder dumpet på den forlatte Søppeløya fordi de lider av hundeinfluensa og snutefeber.
Kobayashi frykter at menneskene skal smittes, men undergraver forsøket på å utvikle en effektiv medisin. I stedet går han foran som «et godt eksempel» og lar hans egen Spots (Liev Schreiber) vaere første hund som fraktes til øyen. Spots var Ataris livvakt. Men båndet som binder dem sammen er kjaerlighet, ikke makt eller plikt.
WES ANDERSONS forkjaerlighet for tolvåringer er like påtakelig som forståelig. Her, på randen av tenårene, besitter de både barnets enorme forestillingsevne og ungdommens sterke følelsesliv. Knapt noen har skildret denne alderen vakrere enn nettopp Anderson i «Moonlight Kingdom».
DENNE GANGEN lar han tolvåringen foreta et dristig tokt over til Søppeløya for å lete etter sin elskede hund. I en film full av ulike referanser kan toktet sees som et nikk til Antoine de Saint-Exupérys klassiker «Den lille prinsen», og det ikke bare fordi de sultne, syke hundene som iakttar ham, og etter hvert hjelper ham, kaller ham «den lille piloten».
ATARI ER SELVSAGT også en liten samurai, jevnfør prologen og Andersons uttalte inspirasjonskilde – den japanske mesterregissøren Kurosawa. Referansene er mange. Mest merkbar er filmen «Dodeskaden» (1970), «Slummens skjebner» som den het på norsk. Også der foregår store deler av handlingen på en søppelhaug.
ANDERSON PROPPER filmen med flashbacks, avstikkere hit og dit og alt som kjennetegner hans saeregne stil og fortellermåte. Den låner gjerne fra tegneserien, her blant annet med et kamera som dels bruker estetikken til
King (Bob Balaban), Duke (Jeff Goldblum), Boss – tidligere maskot for et baseball-lag (Bill Murray), Rex (Edward Norton) og Chief (Bryan Cranston) møter tolvåringen Atira, som leter etter hunden sin.
gamle plattformspill, dels følger tegneseriens lesemåte; der man følger bildene eller rutene bortover, nedover og opp igjen.
DET GIR ET EVENTYR å hengi seg til, men som stikker dypere enn ren underholdning. På et plan handler filmen om politisk makt, hjernevask og vitenskapsfiendtlighet. På et annet plan sier den noe om å vaere uønsket, deportert og overlatt til å livnaere seg på andres etterlatenskaper. På et tredje plan henger disse elementene selvsagt sammen.
SKAL JEG TREKKE for noe, må det vaere den amerikanske utvekslingsstudenten Tracy (Greta Gerwig). Som opprører er hun isolert sett flott, men i dette universet blir hun et irriterende malplassert fremmedelement.
Jeg ville mye heller sett rollen som frigjøringsleder lagt i hendene på vitenskapsassistenten Yoko-ono, gitt stemme av – ja, akkurat. Det er presis like
gøy som at Angelica Houston er kreditert for rollen som stum puddel, og de små glimtene av mopsen Oracle (Tilda Swinton).
OM IKKE IRRITASJONEN fordufter av sånt, gjør den det i hvert fall hver gang bikkjenes ser rett på meg, og når Anderson viser sin romantiske side og lar rosa blomster feste seg i pelsen til Chef (Bryan Cranston) og Nutmeg (Scarlett Johansson) når de vandrer side om side.
PÅ TOPPEN AV det hele kommer Alexandre Desplats originalkomposisjoner, som elegant og iørefallende henter inspirasjon fra østlig musikk.
Filmanmelder