Trump vinner på møte med Kim
Det kan gi diplomatiske problemer, men politisk vil det medføre få ulemper for Trump.
«rakettmannen», som Trump i fjor truet med total utslettelse, er det naturligvis fordi de to statslederne skal møte hverandre innen utgangen av mai. Uvanlig nok flakset fredsduer fra Trumps talerstol.
– De vil ikke sende opp raketter, det tror jeg på. Det gjør jeg virkelig. Jeg tror at de er klar for noe. Jeg tror at de vil slutte fred. Det er på tide, og vi har vist stor styrke, sa Trump.
– Det er uvisst hva som vil skje. Kanskje drar jeg raskt, eller kanskje setter vi oss ned og inngår verdens mest storslåtte avtale.
Ifølge New York Times sa Trump på stedet ja til NordKoreas invitasjon til et møte da den ble presentert gjennom Sør-Koreas nasjonale sikkerhetsrådgiver, som i forrige uke brifet Trump i Det hvite hus om sine samtaler med president Kim – til stor overraskelse for både Sør-Korea og Trumps egne rådgivere.
«Verdens beste forhandler»
Trump avviste innvendinger fra sine naermeste om at møtet kan bli ansett som en propagandaseier for Kim, som aldri tidligere har møtt en amerikansk president. Ifølge diplomatisk sedvane skal et toppmøte av et slikt kaliber koordineres med allierte og forberedes årevis i forveien, som kronen på verket i et lengre forhandlingsforløp.
Andre eksperter frykter rett og slett at Trump blir utnyttet. Det er grunn til å frykte at Trump «går vekk fra flere tiår med felles sørkoreansk-amerikansk politikk, som han naturligvis ikke aner noe om, og inngår den ene eller andre avtalen for å score en «seier» som ingen andre amerikanske toppfolk vil anerkjenne», skriver Nord-Korea-ekspert Robert Kelly på Twitter.
Trump, som oppfatter seg selv som verdens beste forhandler, tror uten tvil at hvis noen kan løse den spente situasjonen, så er det ham. Donald Trump har tre problemer i forbindelse med en slik handel.
Troverdigheten
Det første er om han overhodet kan stole på Nord-Korea.
USA er to ganger blitt snytt ved forhandlingsbordet av Nord-Korea. Først lovet den nåvaerende presidentens far, Kim Jong-il, president Clinton at landet ikke ville prøve å utvikle atomteknologi. Oi sann, det fikk de plutselig likevel. Ok, men vi vil ikke berike uran til å produsere ordentlige sprenghoder, lovet regimet president George W. Bush. Oi, huff da, det gjorde vi visst likevel.
– Dette går vi inn i med åpne øyne, sa CIA-direktør Mike Pompeo til CBS om Nord-Koreas upålitelige historikk.
– Det blir ingen slutt på sanksjonene før presidenten når målet han hele tiden har fremsatt.
Hva kan han oppnå?
Det bringer oss til problem nummer to for «verdens beste forhandler»: Hva er egentlig den mulige avtalen? Det offisielle målet for USA, som Trump deler med sine tre forgjengere i Det hvite hus, er total kjernefysisk avrustning av Koreahalvøyen. Det er ikke saerlig mange eksperter i Nord-Korea eller internasjonal politikk som tror Kim Jong-un til syvende og sist vil gi fra seg atomvåpnene sine.
Med mindre USA er klar til å akseptere virkeligheten – at Nord-Korea i praksis er en atommakt – hva er det så Donald Trump tror han kan vifte med under nesen på Kim Jong-un, utover den smigrende praten og billige portvinen som gjorde Trump til milliardaer i New Yorks eiendomsmarked? Det kan ingen i den amerikanske regjeringen gi noe klart svar på.
Som en ny Iran-avtale
Til slutt har man den grunnleggende ironien som flere i USA har bemerket: Hvis man med hjelp fra oven eller på annen måte lykkes med å inngå en avtale, så kommer den i beste fall til å minne om den iranske atomavtalen, som president Trump har kritisert sønder og sammen, og som han fortsatt truer med å rive i stykker. Selv om det finnes en innlysende forskjell – Nord-Korea har allerede atomvåpen – er det vanskelig å se hvordan Trump kan oppnå et «bedre resultat» enn Iranavtalen, som CIA-direktør Mike Pompeo lovet i helgen.
Kanskje tenker Trump i rent politiske baner?
Oppsiden
Bortsett fra de risikable diplomatiske fallgruvene, har møtet nesten kun politiske fordeler for Trump. Han har fått ros på hjemmebane, hvor hans «maksimalt press»-politikk får aeren for å ha lønnet seg uten at USA har måttet gi en innledende innrømmelse.
I verste fall: Hvis samtalene løper ut i ingenting, kan Trump i det minste si at han har prøvd forhandlingens vei i god tro og vil stå sterkere hvis han rent faktisk vurderer videre militaere skritt. I beste fall: Hvis det ender med en reell fredsavtale har Trump ikke bare løst et av USAs mest markante sikkerhetspolitiske problemer de siste tiårene – nobelkomiteen i Stortinget er nok også nødt til å motvillig vurdere fredsprisen.
Foreløpig er det imidlertid neppe grunn til å sende finklaerne på rens til nobelfesten.