Berlusconi opphever den politi
Ryktene om Silvio Berlusconis politiske død har vist seg å være sterkt overdrevne. Skandalemagneten er tilbake i hovedrollen før valget 4. mars.
Det kan være vanskelig å velge hvor man skal starte på listen over argumenter mot mannens fortsatte appell blant italienske velgere.
Kanskje er første punkt på listen er han ikke kan inneha et politisk verv før 2019 på grunn av en dom for skattesvindel fra 2013. Man kunne selvfølgelig også starte med en av de over 30 andre sakene om korrupsjon, regnskapsjuks og alt imellom og enda lenger ute.
Ellers kunne man ta alderen hans. Silvio Berlusconi er 81 år. Mer enn dobbelt så gammel som Emmanuel Macron.
Listen kunne naturligvis også starte med den pågående rettssaken, hvor Silvio Berlusconi er tiltalt for å bestikke et vitne i den verdensberømte saken hvor han ble anklaget for å betale en mindreårig magedanserinne for seksuelle tjenester.
Ja, Silvio Berlusconis sexfester kunne i og for seg også starte listen over argumenter mot mannens fortsatte relevans i italiensk politikk.
Ikke politisk død
Alle punktene var selvfølgelig inkludert da Silvio Berlusconis politiske nekrologer ble skrevet i 2013, før han ble kastet ut av senatet. Ryktene om Il Cavalieres politiske død har imidlertid vist seg å være sterkt overdrevne.
Riktignok er Silvio Berlusconis Forza Italia et godt stykke unna fordums styrke, med støtte fra rundt 16 prosent av velgerne, ifølge meningsmålinger, men koalisjonen hans med ytre høyre – Lega Nord og Italias brødre – ligger an til å bli valgets vinnere med flere enn hver tredje stemme. Og selv om alliansen ikke skulle lykkes med å ta regjeringsmakten, kan man være ganske sikker på at Silvio Berlusconi vil være klar i en nøkkelrolle.
Silvio Berlusconi har med andre ord trosset den politiske tyngdekraften og kommet tilbake i sentrum av italiensk politikk.
Og dermed er vi tilbake i en situasjon hvor statsvitere som Fabio Bordigon fra universitetet i Urbino igjen må svare på følgende spørsmål fra utenlandske kolleger: Hvorfor Berlusconi?
Fire årsaker
Fabio Bordignon svarer gjerne at det finnes minst fire årsaker.
For det første at sentrumvenstre-regjeringspartiet PD har gjort det mulig med klønete politikk og interne stridigheter.
For det andre en ny valglov som gagner Silvio Berlusconis høyrefløyallianse.
For det tredje at Silvio Berlus- coni ikke lenger fremstår som populisten på ytterste høyrefløy i italiensk politikk, etter at den uforutsigbare Femstjernersbevegelsen – som leder an i meningsmålingene – gjorde sitt inntog.
For det fjerde at Silvio Berlusconi er en slu politisk håndverker, som etter valget – som ser ut til å bli uten en klar vinner – vil sørge for å plassere seg i en nøkkelrolle, og som tross høyrefløyalliansen ikke vil føle seg for fin til å gå sammen med sosialdemokratene hvis anledningen skulle by seg.
Alle de fire punktene kan bidra til å forklare Silvio Berlusconis plassering i sentrum av italiensk politikk. Likevel forklarer de ikke hvorfor relativt mange italienske velgere fortsatt vil stemme på en skandalemagnet som Silvio Berlusconi, som har vært statsminister tre ganger.
Satser på gammelt program
– Silvio Berlusconi har de samme politiske forslagene som han har hatt siden debuten i 1994. Skattelettelser er fortsatt helt sentralt i hans politiske program. Og det mangler ikke på løfter til eldre velgere. For et par måneder siden foreslo han gratis tannpleie til eldre borgere. Og denne politiske fortellingen har fortsatt feste i mange italienere, sier Fabio Bordignon, som selv akkurat hadde fått stemmerett da Silvio Berlusconi stilte til valg første gang i 1994.
Kanskje merker Fabio Bordignon at spørsmålet «hvorfor Berlusconi» ennå ikke er helt avklart. I hvert fall fortsetter forskeren sin tankestrøm i jakten på en forklaring:
– Det er ikke særlig lett å svare på. Selv om det er et spørsmål vi i Italia har vært vant til å skulle svare på i over 20 år. Da Berlusconi kom til makten ble det kalt en amerikanisering av italiensk politikk. Og se hvem som nå er president i USA. Det er ironisk. Donald Trump har mange fellestrekk med Berlusconi. Og man må bare konsta-