Lyden av 17. mai
Etter pandemien har pilene pekt oppover for korpsbevegelsen. Det er ikke bare godt nytt for oss alle på 17. mai, det handler om et viktig allment kulturløft.
I mange år var det alarmerende dårlig rekruttering og mange har sett for seg musikk på boks på nasjonaldagen i framtiden.
Uten kor og korps forsvinner noe av sjelen og fundamentet i kulturlivet, så det er gode grunner til å glede seg over at korpsbevegelsen blåser hardere enn på lenge. I dagens avis kan vi lese om korpset i Tverrelvdalen som har mangedoblet antallet musikanter under 12 år.
All ære til de som har «stått han av» med jevnlige øvelser og opptreden i all slags vær og vind, men vi skal være avholden med å gjøre det til et ork å ofre seg for fellesskapet.
Sannheten er at bevegelsen mollkoser seg i et musikalsk fellesskap, der det sosiale går hand i hand med individuell og kollektiv mestring. Akkurat som for korene i Alta, som skaper så mye glede rundt seg.
Ofte er det et generasjonsprosjekt og en interesse som går i arv, men korpsløftet handler også om en viss evne til fornyelse. Ikke til forkleinelse for kontinuitetsbærere og gammel jegermarsj, men det er viktig at dirigenter og instruktører gjør seg relevante for nye generasjoner.
Å møte framtiden med friske øyne og ører gir nytt engasjement og bredere rekruttering. Vi ser at lokale kor og korps har lavere skuldre og tenker kreativt. Ett av de smarteste grepene er å involvere de unge i konkrete veivalg, enten det er repertoar eller regi.
I tillegg til engasjementet i bydelene, nærmiljø og skolene, har Alta kulturskole vært en viktig base for møtet med musikk og instrumenter. Lærerne fra kulturskolen finner du gjerne som ildsjeler, dirigenter og limet i aktiviteten.
Derfor er det så viktig med forutsigbare tilbud, enten det er utstyr, lærere eller lokaliteter. Kortsiktige kulturkutt monner lite i forhold til større budsjettposter – men kan gi den kulturelle infrastrukturen banesår.
Det handler om et større bilde enn som så, nemlig utvikling om ulike scener, mangfold, bypuls og trivsel i hverdagen. Alt det vi savnet under pandemien.
I mange år fryktet man at korpsene led en stille død. Heldigvis var miljøet mer robust enn som så. Dugnadsånden og engasjementet fødes av at mennesker finner hverandre og mening i felles innsats.