Vårjakta i Kautokeino
Vårjakt på ender er en levende tradisjon i Kautokeino. Det er en baerekraftig høstingsform og en viktig form for kulturutøvelse som vi ønsker at våre etterkommer også skal kunne praktisere, uten å bli beskyldt for lovbrudd, skriver president Aili Keskitalo (NSR) i denne kronikken.
Sametinget skal i førstkommende plenum behandle en sak om vårjakt på ender i Kautokeino. I saksframlegget diskuteres vårjaktens historie i Kautokeino, betydning i dag, ulike forvaltningsprinsipper der lokal, baerekraftig forvaltningspraksis vinner lite gehør i den nasjonale forståelsen av baerekraftsbegrepet. Saken presenterer også konstruktive forslag for framtidig forvaltning av andejakta.
Vår i Kautokeino er lyse netter, åpne vassdrag, et yrende fugleliv på vann og elver. Og det er jakttid, tid for å speide langs elvebredder og strender, bygge čila – et jaktskjul, for å ha en plass å vente på skuddhold, eller samles ved bålet for en kaffekopp og prat med venner og jaktkamerater.
For mange i Kautokeino er dette tegnet på at nå er våren kommet. Åpent vann, vadefugler og ferskt kjøtt i gryta. Vårjakt på ender er ingen kuriositet. Denne formen for jakt er en levende tradisjon med røtter lengre tilbake enn noen kan minnes. I Kautokeino jakter vi ender kun om våren, høstjakt på ender har aldri vaert, og er heller ikke vanlig her.
Tidligere var andejakta et viktig bidrag til sjølberging, men med dagens forvaltningsregime har denne sida av jakta mindre betydning. Bruk av utmarksressurser: sanking, fiske og jakt er en viktig del av livene til folk, og fortsatt tradisjonell andejakt kunne vaert et positivt bidrag til familieøkonomien for mange i Kautokeino. Det første andemåltidet signaliserer for mange vår, det markerer et skille i årets gang, og har en egen betydning. Som det første laksemåltidet på forsommeren har det for laksefiskeren.
Andejakt er mye mer enn bare kjøtt. Det er en fin anledning til å ferdes ute, det er kunnskap om terreng, vaer og vind og det er en måte å overføre språkkunnskap fra eldre til yngre. Det er et helt verdisystem og et eget natursyn knyttet til denne formen for jakt. Det er kort sagt en mulighet til å videreføre vår egen kultur, eller med andre ord, dette er kulturell baerekraft. Vårjakta har siden 2013 vaert forvaltet etter en midlertidig forskrift. Denne går ut til neste år. Gjeldende ordning er bare en begrenset aksept for vårjakt, da både kvote, jaktområde og tidsrom jakta kan utøves er så begrenset at den i praksis ikke tillater tradisjonell jakt. Sametingets krav er vårjakt på permanent basis og med et regelverk som kan aksepteres av Kautokeino kommune, de to jeger- og utmarksforeningene, Boarri lodden searvi og Sámi bivdo-ja meahcástansearvi og de lokale jegerne, og som samtidig er basert på baerekraft, både kulturelt og økologisk.
Samiske sedvaner har en solid beskyttelse etter urfolks- og menneskerettighetene. Vi anerkjenner at det er behov for regulering av all jakt. Dagens regulering av vårjakta tar ikke utgangspunkt i lokal tradisjon og forvaltning, en forvaltning som over generasjoner har vist seg å vaere baerekraftig.
Staten griper ofte til baerekraftsargumentasjon mot samiske tradisjonsaktiviteter. Når den nasjonale miljøforvaltningen samtidig ikke er villig til å se at baerekraft kan oppnås på ulike måter, er ikke dette egnet til å bygge tillit mellom det samiske samfunnet og staten. Sametinget kan ikke akseptere at Kautokeinos innbyggere gjøres til lovbrytere når de driver tradisjonell samisk utmarksøvelse. Staten og miljøforvaltningen må akseptere at det eksisterer samiske tradisjonsaktiviteter som bryter med nasjonal praksis og verdisyn. Og de må innse at vår måte å drive andejakt på er baerekraftig.