Spilte paintball med terroristen
Sigbjørn Haraldson Haslemo er i Storsalen da han ser en mørk, politikledd skikkelse gå langs vindusrekka. Utenfor skyter «politimannen» en gutt i ryggen - og panikken bryter løs. Sørlendingene blir spredt for alle vinder.
22 juli 2011 er Sigbjørn 21 år. Bestekompisen Preben har dratt ham med på leir. De to ingeniørstudentene har mye felles. De er begge enebarn. De studerer sammen og har samme verdisyn. I dag er de begge også samboer med hver sin sykepleier.
–I starten trodde jeg det var en terrorøvelse. Selv da jeg ser en ung mann med et åpent sår, tenker jeg – hmm – det var proft laget. Det var full fornektelse. Angrep er så fjernt fra det man kan regne med i Norge at jeg ikke klarer å ta det innover meg. Men jeg tenkte uansett at jeg skulle overleve. Det gjelder jo å overleve.
Ville stjele en båt
Sammen med en annen tar de seg til en brygge der de skal forsøke å tjuvkoble en båt, men må gi opp da terroristen skyter etter dem mens de flykter for livet. Gutten han er sammen med, blir skutt og drept.
Setesdølen har spilt mye paintball og vet at den beste måten å overleve på er å se fienden først. Det beste og sikreste er å ha oversikt. Sigbjørn går i paintballmodus. Veksler mellom å speide og å gjemme seg. Ender nok en gang nede ved vannet, og blir beskutt på nytt mens han svømmer. Ett skudd som bommer. Før terroristen retter oppmerksomheten mot en jente og en gutt som forsøker å gjemme seg. Fra vannet ser Sigbjørn de to bli henrettet. Like etter blir han reddet av en båt og kjørt til land.
–Det var ikke akkurat noen rettferdig «kamp». Jeg ubevaepnet. Han med automatvåpen.
Pur ondskap
Sigbjørn Haraldson Haslemo husker alle detaljene fra ettermiddagen på flukt. Han kan rulle det fram som en film. Tross dramatikken sier han at han aldri følte på dødsangst.
-22. juli er et arr i nasjonens historie. Det var pur ondskap det han gjorde, men det påvirker ikke meg så mye. Ikke nå. Jeg tenker nesten aldri på Behring Breivik. Jeg har bearbeidet opplevelsen ved å fortelle den mange ganger til venner og familie, spesielt i løpet av de første dagene.
To år etter terroren møtte Sigbjørn Renate Aavik som han fortsatt er samboer med. Sammen lager de mat – og spiller brettspill. Gjerne sammen med gode venner.
–Jeg har et veldig godt liv. Jobben i Otera Traftec er utrolig givende. Jeg får bokstavelig talt vaere med på å bygge landet, sier ingeniøren.
–Hvorfor tror du at det har gått så bra med deg? –Jeg er en ganske rolig type. Det hjalp nok også at jeg slapp begravelsene. Alle fra Aust-Agder kom hjem. –Men du har ikke vaert tilbake på Utøya?
–Nei.