Har båret på en hemmelighet i 58 år
Sigmund Frøkedal (78) fra Arendal fortalte ikke en levende sjel om marerittet han var med på da ubåten KNM Utstein var sekunder fra å havarere på 161 meter under en øvelse i Troms i 1962.
Den kalde krigen var i gang for fullt da Frøkedal i 1962 som ung mann skulle avtjene sin førstegangstjeneste. Det var lokalavisen Grannar i Etne, som først fortalte historien.
– Jeg flyttet til Arendal i 1960 for å gå på Sjømannsskolen. Jeg fant kjaerligheten og da jeg ble innkalt til militaeret, søkte jeg om å få avtjene verneplikten på radarstasjonen som den gang var på Hisøy, forteller Frøkedal, som opprinnelig er fra Etne i Sunnhordland.
Ubåttjeneste i marinen
Han fikk beskjed om at for å ha en realistisk sjanse til å avtjene førstegangstjenesten på Hisøy, måtte han ta en tørn om bord i ubåt.
– Ingen ville ha tjenesten om bord på ubåt. Jeg sa ja for å komme hit tilbake hit, forklarer Frøkedal 58 år senere.
Under et marinetokt i Nord-Norge skulle KNM Utstein delta i en øvelse i Vågsfjorden i Troms.
2. mars 1962 la ubåten ut fra basen Ramsund med 42 mann om bord. Man
ge av de var ferske marinegaster. en av dem var Sigmund Frøkedal som da var 21år.
Forberedte seg på angrep
Øvelsen gikk ut på å forberede seg på angrep fra et fartøy som seilte på havflaten over ubåten.
– Jeg hadde oppgaven som radaroperatør og plotter fordi jeg hadde utdannelse fra sjømannsskolen, forklarer Frøkedal.
Hans oppgave var å plotte inn posisjonen. KNM Utstein hadde inntatt sin posisjon på rundt 90 fot og fartøyet over vann begynte å slippe granater for å lete seg fram til ubåten. Dette var vanlig prosedyre på treningsoppdrag.
– Etter en stund begynte granatene å komme faretruende naer og det ble bestemt at vi skulle gå dypere for å unngå skader, forteller Frøkedal.
Han forteller at han reagerte på at det tok så langt tid for ubåten å komme seg ned til forsvarlig dyp.
– Jeg var bare 21 år og hadde ikke så god greie på det. Men jeg tenkte at det var rart vi skulle bruke så lang tid på å komme ned til 120 fot, forteller han til Grannar.
Feil med trykkmåleren
Det begynte å lekke vann rundt propellakslingene og førstemaskinisten om bord oppdaget at trykkmåleren oppførte seg unaturlig. Det knaket og knirket over alt. Båten tok inn vann og sirenene som varslet fare, ulte. Mannskapet ble satt i full beredskap.
– Det var en grusom opplevelsen, forteller Frøkedal.
Alle om bord jobbet på spreng for å få ubåten opp mot overflaten, og ulike løsninger ble vurdert.
– Det var snakk om å blåse ut vann i tankene, men heldigvis ble det ikke noe av, for da hadde det gått rett vest, sier Frøkedal.
I stedet satte de full fart på motoren med kurs oppover.
Forsto ikke alvoret
– Propellen ville ikke gå så godt rundt, men vi fikk likevel vridd den og dybderoret ble satt oppover. Det var svaert spennende da båten steg. Jeg forsto nok ikke alvoret, men så at folk var veldig spente mens de ventet på at båten skulle endre kurs, forteller han.
Frøkedal undres fremdeles over at ingen hadde oppfattet faresignalene tidligere.
Båten kom på rett kurs og etter noen nervepirrende minutter var de omsider på vei mot overflaten.
– Etterpå viste det seg at vi trolig har vaert nede på rundt 530 fot. Ubåten kunne dykke rundt 240 fot, opplyser Frøkedal.
Vel oppe, så mannskapet synlige bevis på kreftene ubåten var blitt utsatt for. Platene mellom spantene var trykket inn og bøya som ble brukt til å markere posisjonen på overflaten, var klemt helt flat.
Så ut som ei gammel mager ku
– Ubåten så ut som ei gammel mager ku, forteller han.
Frøkedal sender en varm tanke til
førstemaskinist Arne Scheie som oppdaget at det var feil med trykkmåleren.
– Hadde ikke han påpekt feilen, kunne det ha gått helt galt, sier han.
Etter hendelsen seilte ubåten tilbake til hovedbasen i Bergen. Mannskapet fikk tilbud om psykologisk hjelp til å snakke om det som hadde skjedd, men ingen fikk lov til å fortelle andre hva som hadde skjedd.
Taushetsplikt
– Vi ble pålagt 25 års taushetsplikt. Jeg sa ikke noe til noen, og foreldrene mine fikk aldri vite om det som skjedde, forteller Sigmund.
Han slapp mer ubåttjeneste etter hendelsen, men kom aldri til Hisøy. I stedet ville de sende meg til Andøya, men da sa jeg nei. I stedet avtjente jeg resten av verneplikten som den gang var på 18 måneder, om bord i Valkyrien, moderskipet til MTB-båtene.
– Vi kjørte opp og ned langs kysten med torpedoer, forteller han.
Etter militaeret begynte han å seile i utenriksfart. Da han ble pensjonist hadde han dessuten vaert 37 år i Nordsjøen på supplybåter og på plattformer.
I 17 år etter at han ble pensjonist, har han ført Tromøyferja trygt over fjorden.
– Nå er jeg sykmeldt med brukket tå med forviklinger. Jeg vet ikke om jeg kommer tilbake igjen, jeg er jo snart 79 år, sier Frøkedal, som er nestleder i Arendal Sjømannsforening.