En nasjonal katastrofe i Iran

I kjølvannet av den internasjonale dagen for vann som har som mål å markere betydningen av ferskvann for alle mennesker, inntreffer en naturkatastrofe.

En landsomfattende flom skjer under de første dagene av den persiske nyttårsfeiringen Norouz. Flommen herjer og ødelegger alt i sin vei og tar med seg alt fra hus, infrastruktur og mennesker som ikke klarer å evakuere i tide. Under disse omstendighetene er tiltaket fra presteregimet å fortsette undertrykkelsen av menneskene som er rammet. Det er lagt forbud fra myndighetene sin side å filme eller ta bilde av ødeleggelsene. Tall for mennesker som er omkommet under flommen holdes hemmelig og journalister blir hindret fra å rapportere antall døde og sårede.

Levekårene til millioner av iranere har forduftet, og mange har blitt tvunget til å forlate sitt hjemland. Korrupsjon er kjernen i denne sammenhengen. I løpet av siste 40 årene har mullaenes regime bygget rundt 600 demninger som ikke er beregnet til dagens miljøstandarder og disse byggeprosjektene var helt unødvendige. Hensikten ved å bygge disse demningene er å tilrettelegge for byggeprosjekter og å plyndre det iranske folk.

Disse unødvendige byggeprosjektene langs flom kanaler har presset landet til randen av en økologisk katastrofe. Befolkningen i de mest alvorlig rammede områdene rundt Isfahan og Khuzestan har tidligere protestert mot disse ødeleggende byggeprosjektene. I Isfahan protesterte bøndene da Zayandeh elven ble tørrlagt. Khuzestan var blitt valgt som et område hvor fabrikker dumpet sitt industriavfall.

Nå er vi vitne til en flomkatastrofe som enkelt kunne vaert unngått dersom regimet var et normalt og folkelig regime. Millioner av iranere er ikke i stand til å forsørge sine familier fordi dette regimet med sin politikk har ført landet ut av en produksjonskapasitet og samfunnet har havnet i krise etter krise. Mennesker er blitt drevet på flukt på grunn av mangel på energikilder for å dekke sine grunnleggende behov.

Etter de katastrofale oversvømmelsene uttrykte Maryam Rajavi, presidenten som er valgt av det iranske nasjonale motstandsrådet NCRI, sin dype sympati og medfølelse med ofrenes familier. Hun oppfordret Irans modige ungdommer til å hjelpe alle som ble berørt av flommen i Fars, Lorestan, Khuzestan, Sistan, Baluchistan, Isfahan, Bushehr, Ilam, Qom, Kermanshah, Golsetan og ellers i landet. Hun la til at mens Khamnei, Rouhani og andre myndighetspersoner kun tenker på å bevare sitt avskyelige prestestyre, må folket som patrioter følge sin plikt og hjelpe de som er berørt av katastrofen.

Maryam Rajavi understreker den rollen som prestestyret med dets korrupte ledere har hatt som et resultat av oversvømmelsens destruktive virkninger gjennom sine ødeleggelser av miljøet i områdene. Videre uttaler hun at regimet har ødelagt iranske byer og landsbyer ved å stjele landets ressurser og kaste det bort på undertrykkelse, terror og krig. Dette kommer i tillegg til Irans atomprogram som også strider imot landets interesser. Hun tilføyer at Iran ikke engang har et minimum av et godt utbygd som kan avverge naturkatastrofer som jordskjelv og flom. Omkostningene ved slike katastrofer i form av menneskeliv og skader på eiendom er langt høyere i Iran sammenlignet med andre land. Selv under en slik katastrofe, når regimet kunne akseptert hjelp fra andre land, er prestestyret fremste oppgave å slå ned på folkets protester.