Støres floke i nord
Problemene i nord forteller oss mye om både Arbeiderpartiets problemer generelt og i Nord-norge spesielt.
❝ Om Støre trenger å muntre seg opp, kan han alltid komme hjem til Universitetet i Tromsø og levere sine «greatest hits» foran et stappfullt auditorium
Jonas Gahr Støre er sannsynligvis den norske statsministeren i moderne tid somhar hatt sterkest engasjement for NordNorge. Likevel styrer han nå mot nok et historisk svakt valgresultat i landsdelen. Hans floker i nord forteller oss mye om både Arbeiderpartiets problemer generelt og i Nord-norge spesielt.
Det å skrive analyser om Arbeiderpartiets problemer er de siste årene blitt en populær øvelse blant politiske kommentatorer og valgforskere. En viktig del av forklaringen er at de interne maktkampene og personkonfliktene i partiet har fullstendig dominert mediebildet. Før årets landsmøte varmaktkampen ompartisekretærvervet så altoppslukende at det knapt ble plass til Trond Giskes lenge varslede grasrotopprør mot Jonas Gahr Støre.
I tillegg styrer Arbeiderpartiet landet nå med en regjering som har fått en rekke kriser i fanget. Det er ikke uvanlig at styringen av et land innebærer å kontinuerlig håndtere utfordringer og kriser. Imidlertid er det ikke gitt at det å drive krisehåndtering vil svekke dem som styrer. Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering ble gjenvalgt i 2009 mye takket være at velgerne belønnet dem for å ha loset landet trygt igjennom finanskrisen.
Lite forberedt.
Regjeringen virker imidlertid lite forberedt på å håndtere både strømkrisen og næringslivets bekymringer for skatteøkninger. Sjelden har en ny regjerings første budsjett gitt så negative effekter på meningsmålinger som da Støreregjeringens første egne budsjett kom i fjor høst.
Arbeiderpartiet er også utsatt for større trender somgir seg utslag i mange europeiske land. Sosialdemokratiet har på de fleste områder lykkesmed sitt store, samlende politiske prosjekt – en velferdsstat som sikrer vekst og velferd til det store flertallet av befolkningen og et arbeidsliv som fungerer for de fleste.
I de fleste land har høyrepartiene etter flere tiårmed kamp akseptert velferdsstaten, og man skal lete langt inn i krokene i borgerlige ungdomspartier eller liberalistiske tankesmier for å finne noen i Norge som ikke gjør det.
Sosialdemokratiets suksess med velferdsstaten kan ha paralleller til de liberale partienes suksess for 100 år siden med etableringen av det liberale demokratiet og rettsstaten. Da motstanderne kapitulerte, sprakk koalisjonen som hadde holdt sammen med den større overbygningen, kampen for det liberale demokratiet.
Når den store konflikten knyttet til velferdsstaten blir mindre dominerende, åpner det rommet for andre konflikter. En av disse er konfliktene knyttet til klima og miljø, somer nå er den viktigste saken for norske velgere. Dette er også en sak hvor flere grupperinger i den klassiske sosialdemokratiske koalisjonen, bestående av industriarbeidere, bønder/fiskere og offentlige ansatte, har grunnleggende forskjellige interesser og synspunkter.
De kunne kanskje levd godt med uenigheten om kampen for velferdsstaten var dominerende, men koalisjonen slår sprekker når andre skillelinjer dominerer.
Den viktigste skillelinjen.
En annen viktig skillelinje, som påmange måter er den aller viktigste latente skillelinjen i norsk politikk siden 1800-tallet, er sentrum–periferi.
Arbeiderpartiet har aldri mestret å dominere den kulturelle periferien på Vestlandet, utenomnoen industrielle lommer som Høyanger og Årdal, men den nordnorske periferien har lenge vært partiets glansnummer. Det var her partiet fikk sine første stortingsrepresentanter i 1902. Siden har landsdelen vært en sentral del av den sosialdemokratiske koalisjonen, hvor velstandsutvikling i nord har vært helt sentralt. De fleste nordnorske kommuner har vært styrt av Arbeiderpartiet. I Finnmark har partiet ofte hatt rent flertall, og det har aldri vært en borgerlig fylkesordfører. Dette kan snu etter høstens fylkestingsvalg.
Paradokset er at dette skjer med en partileder som i 2005 ble politisk superstjernemed sitt engasjement for nordområdepolitikk som Norges viktigste strate
giske område. Jeg var selv student da Støre holdt sin berømte tale om nordområdepolitikk på Universitetet i Tromsø i 2005, og han skapte da en begeistring, spesielt blant nordnorske politikere, næringslivsledere, mediefolk og professorer som jeg tviler på at noen andre politikere har gjort.
Som Rolling Stones.
Endelig skulle NordNorge få sin sjanse til å skinne, og det skulle bli selve kjernen i Norges utenrikspolitikk. Alle ville ha en bit av Super-jonas. Selv den dag i dag er det som minner fra en svunnen tid når Støre entrer talerstolen på UIT foran 500 mennesker og gir sine analyser av nord. Da jeg så Støre gjøre dette i 2022, var det som å se Rolling Stones levere «Start Me Up» på et utsolgt Valle Hovin. Det kan aldri gå galt.
Samtidig fikk dette meg til å tenke på at nettopp dette er Støre og Arbeiderpartiets svøpe. Den briljante analysen og forståelsen av utenrikspolitikken har aldri helt latt seg overføre til hverdagspolitikkens mas og fjas. Dette kunne man se allerede da han gikk fra utenriksminister til helseminister. I utenrikspolitikken er alle nordmenn på samme lag, og spillet handler ofte om å bli enig med yrkesdiplomater og statsledere om utforming av tekst, retorikk og vise frem symboler. Støres eksempel med å snu kartet på kontoret sitt, slik at nordområdene kom i sentrum, er et strålende eksempel på symbolets makt.
Men det hjelper lite å snu kartet hvis målet er å bremse fraflyttingen fra nord til sør. På tross av at nordområdepolitikken begeistret lokale og regionale eliter, ble det aldri en stor velgersuksess. I stedet var det Senterpartiets periferimobilisering mot alle strukturreformer som i en periode begeistret nordnorske velgere.
Ap må betale.
Arbeiderpartiets svar var å legge seg tett på Sp i mange av disse spørsmålene. Det ga en kortsiktig gevinst for Senterpartiet, mens nå er det Arbeiderpartiet som må bære kostnadene ved tunge og tilbakeskuende reverseringsprosesser i stedet for å lansere ny politikk som faktisk kan bidra til å gjøre noe med de underliggende demografiske utfordringene.
Nye og kryssende skillelinjer som splitter Arbeiderpartiet, finner vi også i nord. I Fosen-saken ser vi hvordan samiske rettigheter kommer i konflikt med industrialisering og kraftbehov. Ap-ordføreren i Tromsø sier at vindmøllene må rives med en gang. Mens Ap-politikere i Finnmark frykter for konsekvensene for kraftpolitikken i Finnmark om Fosen-aksjonistene får gjennomslag. Og mens Arbeiderpartiet står i spagat, popper det opp nye lister og partier i Finnmark som mobiliserer for og mot samiske rettigheter.
Selv om Arbeiderpartiet nok neppe kommer tilbake til gamle høyder i nord, kan Støre håpe at kombinasjonen av populære ordførere og samarbeidspartnere som gjør det bra, sikrer partiet makten i mange kommuner. Og om han trenger å muntre seg opp, kan han alltid komme hjem til Universitetet i Tromsø og levere sine «greatest hits» foran et stappfullt auditorium.
❝ De interne maktkampene og personkonfliktene i Arbeiderpartiet har fullstendig dominert mediebildet