Slapt mor-sønn drama
Anne B. Ragde taerer på lesernes tålmodighet med sin nye romanheltinne Jonetta.
Etter å ha lagt Oktober forlag og Berlinerpoplene-serien bak seg i fjor, er Anne B. Ragde nå aktuell med sin første roman på Stordalens forlag Strawberry.
I et intervju med VG har hun sagt at hun ville få ny energi og giv med et nytt forlag. Med denne romanen er det nok energi, men det skorter på noen andre viktige parametre.
Hjerteknuseren er en enkel fortelling om en enkel kvinnes forsøk på å få seg noen rolige uker på hytta i sommerferien. Det skulle vel ikke vaere så vanskelig, tenker du kanskje, men med en taper av en tjuefem år gammel sønn med på lasset går det «åt skogen» i dobbelt forstand for både mor og sønn.
Lykkes ikke. Voksne mødres forhold til umodne voksne sønner er noe vi har lest om før, som i Nina Lykkes Nei og atter nei, og temaet kan by på både ektefølt sårhet og rå komikk.
Men til tross for godt tema og en overraskende krimtvist mot slutten, så lykkes ikke denne romanen med å vaere hverken oppriktig sår eller virkelig morsom.
Den lander, som en viss madrass i historien og på bokomslaget, et sted midt imellom. Ikke flyter den lekende lett på overflaten, men det tar også litt for lang tid før den synker til de mørkeste dypene i tjernet.
Problemet skyldes både hovedkarakteren, som ikke er helt troverdig, og at språket i boken ikke strekker til.
Morsangst på høygir. Hyttehistorien starter med et teatralsk besøk på et lokalt legemottak. Hensikten er å vise akkurat hvor bekymret en middelaldrende mor kan bli for sin godt voksne sønn.
Den er kanskje ment humoristisk, men jeg kjøper ikke oppførselen til Jonetta som både hyler, skriker, roper etter helikopter og faller på kne – før legen får sagt et pip. Alt er bra med sønnen, og det baerer på ny til skogs.
Jonetta er en enkel kvinne, som skjønnmaler livet på hytta – uten kjøleskap, do eller innlagt varmtvann.
Likevel er hun fortsatt bitter på sin avdøde ektemann, fordi han på droppet den lukrative privatpraksisen som advokat for å jobbe for asylsøkere: «De hadde til og med vaert nødt til å flytte fra det deilige villastrøket hvor hun hadde trivdes så godt ...»
Hun kan lite om akademia, eller noe annet, til forhenvaerende advokatfrue å vaere. Hun må google seg frem til en forståelse av sønnens studievalg (sosialantropologi).
Jonetta er en type som kverner på mye og kommuniserer lite. I tro Ragde-stil utbroderes kroppslige plager, som sopp under puppene, lukt nedentil, hulkegråt, kroppsvask, for ikke å snakke om sønnens ivrige runking.
Det bannes ofte, i caps lock, men helst ut i løse luften. Det er den passiv-aggressive tonen som dyrkes, og når Jonetta endelig konfronterer sønnen, skjer det selvsagt pr. SMS. Det er faktisk litt komisk, men det gjør også at man mister muligheten til forløsning for karakterene.
De uskyldige barna. Partiet der Jonetta er barnevakt for to ukjente småbarn, er veldig fin og føles ekte. Her får hun frem en følelse av øm omsorg som balanserer på en stram line, jevnfør Hanne Ørstaviks roman Kjaerlighet. Handlingstvisten mot slutten av boken gir et etterlengtet sug til historien. Plutselig lades både sønnen, hytta og området rundt med en truende atmosfaere.
Det enkle språket speiler Jonettas enkle karakter. Jeg synes likevel hennes uvitende blikk på tingene rundt seg blir i overkant naivt. Hun vet da hvordan en øyenskygge ser ut? Ofte er beskrivelsene krøkkete, som her som når hunden hennes, Boje, har dødd:
«Han var borte. Og kroppen hans var kjøtt og bein. Den hadde vaert kjøtt og bein da Sigvald kom baerende med ham den gangen også, Boje hadde slikket henne desperat i ansiktet, men da hadde kjøttet og beina rørt sammenhengende på seg.»
Innimellom treffer Ragde språklig blink, som her: «En stor fugl med lange bein fløy lydløst over myra, hun ante ikke hva den het. Men det vet den ikke selv heller, tenkte hun.»
Mer av dette, og boken ville landet noe mer elegant.